Under Napoleonskrigene ble Tønsbergs innbyggere fra 1807 og fremover, stadig mer opptatt av å ruste opp forsvaret. De urolige krigsårene som herjet Europa under Napoleons regjeringstid, viste med all tydelighet at Tønsbergs redere, handelsmenn og borgere var ytterst sårbare for fremmede makters renkespill. Et sterkt forsvar av by og land ble nå satt høyt på Vestfoldbyens agenda.
ESPEN JØRGENSEN tekst og foto
Den gamle Vestfoldbyen hadde gjennom århundrene alltid ligget relativt godt skjermet for eventuelle angrep fra sjøsiden. I tillegg hadde Tønsberg før Napoleonskrigenes utbrudd et såkalt borgerlig artilleri som besto av to kanoner og 12 artillerifolk. Det fantes også et borgerlig infanteri som besto av omlag 60 mann, og disse var utstyrt med blant annet rifler og stridssabler. Et ridende borgerkorps på 14 mann, sto også til Tønsbergs disposisjon.
Men dette var langt fra adekvat under de rådende omstendighetene. Derfor ble det i all hast nedsatt en rustningskomité av borgerskapet i august 1807. Denne komiteen ba sentralmyndighetene om å få lov til å låne flere kanoner og skytevåpen, samt cirka ett hundre profesjonelle soldater. Etter en stund, fikk man låne tre kanoner som var av et kraftigere kaliber enn de man hadde fra før.
Kanonbatterier og mannskap
Henrik Stoltenberg, som var borgervæpningens sjef, satte nå snart i gang med å bygge en forskansning på nordsiden av byen, samt en på Stensarmen, og her ble det montert et batteri bestående av de nye kanonene som man hadde fått utlevert av myndighetene. Batteriet fikk så en bemanning bestående av én overkommandør, tre underkommandører og 18 stridsmenn.
Tre år senere, i 1810, gikk Tønsberg til anskaffelse av et batteri bestående av to 2-punds kanoner og fire 1-punds amusetter (lett 1-punds infanterikanon). Disse batteriene ble betjent av én løytnant, fire underoffiserer, samt et mannskap på 12 mann.
Også i Vallø rett utenfor Tønsberg, hadde det blitt oppført kanonbatterier. Under årene 1807 – 1808, ble Vallø befestet med tre batterier. Hvert kanonbatteri fikk godt og vel ett hundre mann og flere kanoner i sin tjeneste.
Man mente altså alvor når det gjaldt å ruste opp byens forsvarsevner.
Tønsbergs kanonbåter
Tønsbergs borgere støttet helhjertet opp om opprustningen, de var faktisk så entusiastiske at en del av byens innbyggere satte i gang en innsamlingsaksjon som hadde til formål å finansiere byggingen av flere kanonbåter som skulle stilles til disposisjon for den sentrale generalkommandoen. Dette fant sted i oktober 1807. Men man krevde da at staten skulle stå for båtenes bevæpning. Og allerede i begynnelsen av november, kunne Tønsbergs formenn meddele staten at man ville ha et sted mellom fire og seks kanonbåter ferdige til den påfølgende våren.
Og sant nok, Tønsberg leverte fire kanonbåter til landets forsvar. Disse båtene gikk under navnene “Einer Tambeskjelver”, “Hagen Jarl”, “Axel Thorsen” og “Teje”, men de ble for det meste kun kalt for Tønsberg I, II, III og IV. Disse kanonbåtene gjorde livet surt for den britiske marine, og ble fryktet og respektert.
En av de nevnte kanonbåtene, den som gikk under navnet “Teje”, ble ene og alene finansiert av rederen Mathias Foyn, som hadde mistet flere av sine handelsskip til britene.
Vellykket raid
Det norske kystforsvaret ble ordnet distrikt for distrikt, og Tønsberg kom til å høre inn under fjerde divisjon av Bragernes distrikt, som var anført av krigsråd Grønvold på Sem hovedgård.
Tyngdepunktet i Østlandets kystforsvar ble lagt til vestsiden av Oslofjorden, mye på grunn av at fartøyene som seilte med livsviktig korn til og fra Danmark, trafikkerte skjærgården her. Disse skipene var ekstra utsatte for angrep fra engelske krigsskip, som ofte var å finne i disse farvannene.
Ut på våren 1809, ble det utplassert en divisjon kanonbåter med base i Sandøysund ved Tjøme, hvis formål var å forhindre fiender i å gå opp til Tønsberg og Vallø. Året etter ble denne divisjonen utvidet ytterligere, og i 1811 utførte en del av denne divisjonen et raid inn i Båhuslens skjærgård. Resultatet av dette raidet var ekstremt vellykket, ettersom man erobret den engelske kutteren “Swan”, som blant annet hadde et mannskap på over 40 mann, samt ti 12-punds kanoner. Dessuten jagde den vestfoldske styrken et enda større fiendefartøy på flukt, og dette skipet ble endog sterkt skadeskutt. Man klarte også å gjenerobre et provideringsfartøy, samt å redde fire andre slike fartøyer fra å falle i den britisk/svenske fiendens vold (svenskene var i allianse med britene).
Disse hendelsene viste med all tydelighet at styrkene fra Vestfold var å regne med i den pågående krigen mot Storbritannia og Sverige.
Kanonbåtkrigen
Den såkalte kanonbåtkrigen, var i bunn og grunn en slags geriljakrig, der de små og lette kanonbåtene til Danmark-Norge utførte en lang rekke raid og sjøslag mot større britiske og svenske skip.
Kanonbåtene var relativt enkle å bygge, og når de angrep flere i lag hadde de den nødvendige ildkraften som skulle til for å erobre eller ødelegge større krigsskip. Ofte ble det som moderne kommandoraid, raskt inn og raskt ut. På den måten ble de fryktet som en “illsint bisverm”. Disse fartøyene utgjorde ryggraden i den dansk-norske marinen, siden de store krigsskipene hadde blitt erobret av britene etter bombardementet av København i 1807, under det som går under benevnelsen “Det store flåteranet”.
Sikret forsyninger
Det kom ikke til flere trefninger under krigen hvor kanonbåtene fra Tjøme/Tønsberg var involvert, mye på grunn av at den britiske og svenske fiendens krigsskip holdt seg unna den norske skjærgården av frykt for å bli innestengt der. De hadde hatt mange uheldige møter med den norske skjærgårdsflåten.
Kanonbåtene som var utplassert på Tjøme, tok altså godt vare på forsvaret av Tønsberg, Vallø og andre kystområder. Denne styrken var essensiell for den norske skipsfarten, som nå ble tryggere og som nå i langt lettere grad kunne sikre flere forsyninger med kornvarer og andre nødvendigheter til Tønsberg og Vestfolds befolkning.
