BESKJEDEN: Bare en alminnelig husmor?

–Greid å gjøre mine gleder enkle

18. januar, 2021

09:31

Ingen kommentar

– Jeg er litt betenkt, sier Inger Blegraff der vi sitter klar med blokk og blyant, te og julekake i utsiktsleiligheten i Slottsfjellterrassen. – Men bør vel ha utført en bragd av et eller annet slag for å komme i avisen. Og jeg er bare en alminnelig husmor. Men det er jo denne høye alderen – skjønt nå i våre dager er den ikke så spesiell, den heller. Jeg har en venninne på 101, og iallfall i nest beste velgående.

ELSE MARIE HØST tekst og foto

Selv er Inger Blegraff godt over halvveis i sitt 98. og mener hun har vært frisk hele sitt liv:

– Til for noen måneder siden, da måtte jeg ta en operasjon. Den var alvorlig nok, men det gikk veldig bra. Og legen hadde sagt til sønnen min at det var som å operere en frisk og sprek 70-åring, men da han fortalte meg det, sa jeg at han nok hadde hørt feil. Han sa sikkert 17-åring.

Der reiser hun seg, smiler blidt utfordrende og setter hendene godt i gulvet. Med myk rygg og strake knær. Retter seg smidig opp igjen:

– Joda, jeg begynner å komme meg. Det har tatt litt tid, jeg har måttet holde meg inne og trøste meg med den fine utsikten herfra, mot kirken og fjorden. Og balkongen med blomstene. For du skjønner – jeg er så jålete at jeg ikke vil ha rullator! Ikke stokk heller. Men i dag har jeg vært en tur på torvet og litt omkring i strøket.

Så tar hun seg i det og løfter armen: – Bank i bordet! Men nå som jeg tør gå ut alene igjen ser jeg lysere på det.

TRØST: Fin utsikt og balkong med blomster og planter har vært Inger Blegraffs store trøst i sommer.

Iallfall pen på håret

Inger fra Drammen har bodd i Tønsberg i snart 75 år nå, siden hun giftet seg med den nyutdannede legen Alf Blegraff. Hit kom de fordi de visste at det var legemangel her – og også fordi de kjente by og omgivelser godt etter mange somre på Tjøme og Hvasser:

– Og det med legemangelen stemte nok, for Jan fikk en kjempepraksis! Kontortid og hjemmebesøk både dag og natt. Og jeg satt hjemme og broderte.

– En pen og tekkelig legefrue?

– Tekkelig var jeg vel kanskje, og iallfall pen på håret, det passer jeg på ennå, er lydig mot far. For han sa ”hold deg pen på håret, jenta mi, det betyr så mye”. Og jeg husker ennå hvor nervøs jeg var da jeg besøkte en onkel i Barcelona og fikk klippet av meg det lange håret vi skulle tulle opp den gangen. Jeg torde ikke fortelle det til mor og far. Men så var jeg så lur at jeg skrev hjem og spurte om lov, og det fikk jeg! Det var i 1924, da alt skulle være så guttaktig.

– Du er pen i tøyet også?

– Jada. Far – far igjen! – hadde Drammens eldste herreekvipering, med egen skredder. Og han sydde klær til meg. Så det ligger nok der. Og jeg har stor glede av et spansk moteblad!

– Nettopp?

– Ja, jeg kan ikke spansk, men det er så nært opp til fransk at det går greit. Det er en venn som tar det med til meg.

Språkkyndig stenograf

Og fransk er noe hun kan. Som 16-åring dro hun fra Drammen til en kostskole i Belgia, der leste hun tysk, fransk og engelsk:

– Og etter et år i Belgia var jeg noen måneder i Paris – det var en dame der som tok imot ungdom som ville lære språket. Og de kunnskapene har kommet godt med, jeg har reist mye – sammen med mannen min også, når han trengte en liten ferie. Og det fine her var at da var det jeg som hadde makten, bukten og begge endene! Han hadde bare skoleengelsken. Og ellers ti måneder som skipslege på hvalfangst, mens vi var forlovet.

– Der gikk det vel helst på vestfoldsk?

– Ja, men han kom hjem med 10.000 kroner. Så da begynte vi å tenke på å gifte oss.

– Og den språkkyndige kunne forsørges?

– Den der var du ikke helt heldig med! Jeg hadde foreldre som skjønte at det var viktig å kunne livberge seg. Det var aldri noe med det der at ”du blir jo gift”. Så da jeg kom hjem etter utenlandsoppholdet, tok jeg Handelsskolen i Drammen – og fikk jobb som norsk/engelsk stenograf. Til 125 kroner måneden. Og nå kommer jeg med far igjen . . .

– Trengte han en stenograf?

– Han hadde noen forslag om pengebruk. ”Nå syns jeg du skal betale de 25 kronene til polisen din selv,” sa han. ”Og gi mor 25. Så er det lurt å ha litt i banken, så sett inn 50 kroner. Da har du 50 igjen til klær”.

Sorger og gleder

– Det var den gang det . . .

– Og siden har årene gått. Nå har jeg vært alene i 30 år – med alle de gode minnene, og de triste. Vi hadde en liten gutt som ble seks år, han fikk meslinger og hjernehinnebetennelse, og døde. Trøsten er at hvis han hadde fått leve, ville han aldri blitt som før. Og heldigvis fikk vi Turid og Jan, det var i –41 og –45. Og jeg er glad for at jeg har ting jeg liker å gjøre fremdeles.

Og det er ikke som før å sette seg til pianoet eller ved billedveven , eller brodere:

– Jeg har greid å gjøre mine gleder enkle. Bare det å våkne klokken 7, ta kaffe og aviser med på sengen, stå opp ved 9-tiden. Og glede meg til et eller annet på TV – og musikken! Disse ettermiddagene når mørket faller på. Jeg har investert i et Bang Olufsen- anlegg, og har en masse plater med klassisk musikk. Mye opera! Ja, og så har jeg kryssordene, da, Aftenposten og VG hver lørdag. Bare må ha det, som det heter! Det er blitt en mani.

– Barnebarn og oldebarn?

– Nei, dessverre. Men jeg har stor glede av barna, selv om de bor litt langt unna. De har forresten snart tatt meg igjen i alder – min datter, som var flyvertinne, er blitt pensjonist!

Denne artikkelen ble publisert i Byavisa Tønsberg i 2005.

Abonnèr i dag

Du får rett til å publisere egne saker (moderert), tilgang til “+” saker og etterhvert få tilgang til planlagt fordelsklubb.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *