BILDET: Hebe Gunnes. Alle foto: Ingvar Jensen, NIFU.
Hebe Gunnes elsker å jobbe med tall om kjønn og mangfold, men minner om at det er viktig å huske på menneskene bak numrene.
Hebe Gunnes har jobbet med statistikk om forskning og utvikling (FoU) og forskning ved NIFU i tjuefire år. I denne tiden har hun både arbeidet med og ledet flere større prosjekter.
Og drivkraften er en oppriktig interesse for tallene, forteller hun leende:
‒ Jeg kaller meg jo selv en tallnerd. Hvis jeg har fått noen nye tall, kan jeg fint sitte på lørdagskvelden og gjøre statistiske kjøringer bare for å se hva jeg får ut. Til min manns store frustrasjon. Men jeg synes det er kjempegøy!
Nye tider
Ved årsskiftet tok SSB over produksjonen av FoU-statistikken. Gunnes valgte å ikke bli med, og gikk i stedet over til å bli seniorrådgiver ved OsloMet. Men gleden ved tallene har hun fremdeles.
‒ Det er litt fælt at noen andre skal lage statistikken. Det er som om jeg har gitt fra meg babyene mine, sier hun.
‒ Men jeg kommer jo til å følge med på utviklinga. Jeg har en 20 prosent stilling ved NIFU nå til ut i april, og jeg har jo fortsatt mye å gjøre med kollegaene mine som har flytta til SSB. Så jeg klarer ikke å slippe det helt. Det gjør jeg ikke.
Gunnes’ «babyer» er Forskerpersonalregisteret, hvor hun har vært prosjektleder siden 2008, mangfoldsstatistikken, som hun har jobbet med siden starten i 2016, og i senere tid forskerrekrutteringsmonitoren.
Dessuten har hun vært med på å kartlegge utdanningsforskning i Norge siden 2007, og har vært med i prosjektteamet som har bygget opp ETER-databasen, en database med nøkkeltall for alle høyere utdanningsinstitusjoner i Europa.
For mange kan det sikkert høres litt kjedelig og tørt ut, men man kan se på Gunnes at hun brenner for faget.
Det var ved en tilfeldighet at hun havnet ved NIFU, slik hun selv beskriver det. Hun begynte som utredningsassistent («En fryktelig tittel!»), og satte i gang med å samle inn statistikk, kjøre spørreundersøkelser og kode data.
‒ Det her var jo på nittitallet, så vi drev med noen grusomme kodeskjema. Det har skjedd fryktelig mye siden da. Det har blitt mye enklere å samle inn data med spørreskjemaundersøkelser, hvor du bare laster opp fra nettet og kjører det rett inn i databasen.
Lang historie i Norge
Samtidig som hun jobbet ved NIFU, tok Gunnes også mastergrad i organisasjonsantropologi. Dette førte til at hun fikk mer ansvar, og ble blant annet prosjektleder for Forskerpersonalregisteret. Det er et individregister som går helt tilbake til 1960-tallet, og gir en unik mulighet til å kartlegge for eksempel kjønnsbalanse i norsk akademia langt tilbake i tid.
‒ Da FoU-statistikken flytta fra NIFU til SSB var jeg med og rydda i arkivene, forteller Gunnes.
‒ Vi hadde et helt rom fullt! Det var én årgang fra sekstitallet som var på høyde med meg, med diverse statistikk, blant annet om kjønnsbalanse. Så det er ganske mye spennende som finnes i de gamle årgangene. Det burde blitt digitalisert, det håper jeg de får til nå som alt er flytta til SSB.
I 1977 var bare tre prosent av norske professorer kvinner. I løpet av tretti år vokste det til 18 prosent i 2007, som fremdeles kan virke noe lavt. I 2020 var norske universiteter og høgskoler oppe i 34 prosent kvinnelige professorer.
‒ Så det har skjedd litt, men egentlig mest de siste tiårene, sier Gunnes.
‒ Det er imidlertid store fagområdeforskjeller; i 2020 var 49 prosent av professorene innenfor medisin og helsefag kvinner (66 prosent kvinner i helsefagene og 37 prosent i basalmedisin og klinisk medisin), mot 40 prosent innenfor samfunnsvitenskap og kun 15 prosent innenfor teknologi.
