Det forteller dokumentarfilmskaper Erik Jacobsen om sitt arbeid med å dokumentere den nære historien. Nå er han aktuell med en timelang dokumentar om den tragiske bombingen av Vallø helt på tampen av andre verdenskrig.
ESPEN JØRGENSEN tekst
Vi har i hele fjor slitt med pandemien, og nå er det enda mer smitte og restriksjoner i samfunnet. Hvordan påvirker det deg som dokumentarfilmskaper? Får du gjort det du pleier eller er det vanskelig å få til nye prosjekter?
–Jeg har nå drevet for meg selv i snart 17 år. Hele tiden har jeg jobbet langsiktig med å dokumentere samt formidle spennende og viktig Vestfold-historie – før det er for sent. Det vil si å få intervjuet de som var med på historien og ta med et stort antall av dem i historiefortellingen – i filmer og/eller i bøker. Helst bør personene fortelle på filmopptak slik at det hele blir mest mulig levende. Målgruppen er alltid nye generasjoner. Denne langsiktige prosjekt-jobbingen, som går over år, har reddet meg under pandemien, sier Jacobsen.
Har flere prosjekter på gang
Han har de siste to årene vært heldig å få nødvendig støtte fra ulike instanser, som har gjort det mulig å arbeide ufortrødent videre.
– Heldigvis ble det også mulig å gjøre viktige ute-opptak i sommer og i høst. Store deler av perioden har jeg ellers jobbet inne med krevende etterarbeid. Jeg har også hatt noen kunde-oppdrag som heldigvis har latt seg gjennomføre til tross for korona-situasjonen. Mitt virke er riktignok helt avhengig av støtte fra stiftelser, legater og offentlige instanser. Jeg er derfor svært takknemlig for at mine prosjekter verdsettes, forteller han.
–Og apropos nye prosjekter, har du noe nytt på gang?
–Jeg har alltid flere ting på gang, men mye av arbeidet skjer med lite eller ingen inntekt. Det er derfor viktig å ha lave kostnader. Det handler om å få ting til. Mitt arbeidskonsept «1 mann gjør alt» er alfa omega i så måte. Spøkefullt hender det at jeg legger til: «…..inntil hjerteattakket inntreffer». Jeg er straks klar med en timelang dokumentar om bombingen av Vallø. Samtidig holder jeg på med en ny film om Svend Foyn. Et tredje prosjekt er «Vallø – industristed i nesten 300 år». Nå venter mange kreative opptak med ulike skuespillere. Dette er noe jeg gleder meg til å gå i gang med når smitte-situasjonen bedres. Jeg er veldig takknemlig for at Svend og Lena Foyns Minnefond er med på å bidra til en mer folkelig og spennende filmfortelling om byens store sønn. Samarbeidet med historielaget på Vallø er også givende, og ikke minst hyggelig.
Får utfoldet seg kreativt
Hvordan ser en vanlig arbeidsdag ut for deg?
–Den likner tidvis mye på en vanlig kontorjobb. Jeg parkerer utenfor Gressbanen rundt klokka åtte. Inne på kontoret går jeg igjennom opptak og klipper film. Eller jeg planlegger, lager søknader, gjør avtaler, følger opp osv. Å drive for seg selv er krevende. Jeg har jo alene-ansvar for å ordne alt. Heldigvis får jeg også vært ute på opptak rundt om. Å møte nye personer og få utfoldet meg kreativt er et sterkt behov. Kombinasjonen av inne og ute-arbeid er helt avgjørende for trivselen.
Mange høydepunkter
Du har drevet med mange ulike film- og bokprosjekter opp gjennom årene. Alle er sikkert forskjellige og har sine høydepunkter, men er det et prosjekt som du kan se tilbake på med spesiell glede?
–Alle prosjekter er egentlig like givende. Jeg er heldig som får muligheten til å fortelle historier, bli kjent med mennesker og lære noe nytt hele tiden. Essensen er å lage noe som betyr noe for noen. Ett høydepunkt i så måte skjedde i 2013, da min dokumentar «Anders Jahre – mannen bak myten» ble satt opp på kino i Sandefjord. På de første visningene var det en kjempekø utenfor Hjertnes, og flere publikummere måtte reise hjem fordi det var fullt. Vi satte opp flere ekstraforestillinger og i løpet av seks visninger hadde over 2000 personer sett den timelange dokumentaren. Det var stort. Nå gleder jeg meg veldig over at jeg snart er ferdig med den fullverdige dokumentaren om bombingen av Vallø. Angrepet var faktisk de alliertes siste store flyangrep i Europa under krigen. Bombingen regnes også som en av de verste enkelt-tragediene i norsk krigshistorie.
Dokumentar om Vallø-bombingen
Fra en historie-skribent til en annen, hva er det som gjør historie så spennende å både jobbe med og å konsumere?
–Det er lett å si at vi ikke må glemme hvor vi kommer fra osv. Men det er jo en kjensgjerning at vår tid er nå. Fra naturens side er vi programmert til å komme oss videre og ikke bruke så mye tid på å se tilbake. Vi lever i øyeblikket og er mest opptatt av det som skjer her og nå. Men samtidig er det jo en kjensgjerning at etter et minutt er øyeblikket blitt historie. Og det er den nære historien, den noen husker og kan fortelle om, som jeg er mest opptatt av. På mange måter er jeg en «handelsreisende i levd liv». Jeg mener at vi må omfavne historien vår, den personlige, bedriftens, byens osv. og utnytte potensialet for alt det er verdt. Historie bør ikke kun være for pensjonister og spesielt interesserte. Den burde synes og oppleves her og nå, der vi er og oppholder oss – ikke gjemmes inne på museer. På den måten vil også de yngre få ting med seg, og kunne føle stolthet, sier en engasjert filmskaper.
For å treffe nye generasjoner best mulig bør opplevelsene formidles på en levende måte, forteller han.
–Film er derfor uovertruffent. Et eksempel på dette er min nye, timelange dokumentar om Vallø-bombingen. Filmen skal vises på NRK1 i løpet av våren. Å lage noe som kan vises for hele Norge har vært planen hele veien. Dette prosjektet er derfor et godt bevis på at det å jobbe langsiktig, og aldri gi opp uansett motbakker, gir resultater. På mange måter handler det om å gjøre noe som er større enn seg selv. Det er nå over ti år siden jeg gjorde grundige intervjuer med seks personer som, ved et mirakel, overlevde bombingen. Disse sterke vitnesbyrdene utgjør den røde tråden i filmen, sier han.
NRK selv sier om dokumentaren: «Dette er en sterk, viktig og ukjent historie fra andre verdenskrig i Norge. Denne er vi enige om å vise på vår hovedkanal».
