Denne artikkelen ble publisert i Byavisa Tønsberg i 2005.
Det er søndag, hun skal på håndballkamp i Tønsberghallen, så vi har ikke allverdens tid på oss. Skifte skal hun også, til H.G.Gokstads blå drakt – Anne Rygh Pedersen, politikvinnen og fylkesordføreren som er utnevnt til statssekretær i justisdepartementet og har huset i Hageveien på Sem fullt av ennå friske blomstergratulasjoner.
ELSE MARIE HØST tekst og foto
Men blomster blir det ikke så mange av i håndballen.
– 5. divisjon, sier hun.
– Og jeg er på B-laget. Akkurat her passer det bra, for det blir ikke så mye tid til trening.
Seniorklubb
Men håndball har hun spilt fra hun var 13 eller der omkring – med noen års opphold før hun begynte igjen for femten år siden:
– Da fikk vi i stand en slags seniorklubb, og vi har holdt på, alle sammen, bare avbrutt av svangerskap og fødsler. Det er mange unger med på trening og kamper!
Selv har hun med Kristian på seks, han bor en uke hos mamma og en hos pappa Kjell Rune i Sandefjord, har kanin i bur på terrassen her og gullfisk i en bolle i stua – og to egne rom i annen etasje.
Der oppe viser han oss bilder og puter med broderte og detaljerte motiver som mamma har laget. Noen på stueveggen har de forresten også, nål-og trådkopier av velkjente Skagen-malerier.
Holder på Vestfold-dialekten
Håndball og håndarbeide og all den politikken?
– Og et slags støttemedlemskap i helsesenteret i Farmandstredet.
– Støtte?
– Jeg kaller det det. Jeg er der så sjelden, en time bare nå og da blir ganske dyr. Men det er fint å vite at jeg kan ta en tur innom når det måtte passe. Da går det mest på spinning. Og jeg har fått sånn passelig trening.
Der legger hun, nesten henført, ut om en tre dagers sykkeltur i sommer, med kjæresten Oddgeir og datteren hans – over fjellet fra Haugastøl til Flåm:
– Og jeg sto løpet ut! Og det på en alminnelig damesykkel. Men så liker jeg jo å sykle da.
– Til og fra jobben også kanskje?
– Ikke siden jeg ble fylkesordfører. En må se litt ordentlig ut, det er så mye møter og sånt. Men jeg syklet mens jeg jobbet i politiet, i operasjonssentralen – den har vi jo i Tønsberg.
– Du var leder, der også?
– Et helt annet miljø, og veldig interessant. Det er der alle meldinger kommer inn og der tjenesten styres ut fra. Der det kokær.
– Du er god på vestfolddialekten?
– Den sitter, ja. Når jeg holder foredrag også – særlig hvis jeg blir litt ivrig.
Men folk liker å kunne identifisere hvor en kommer fra, det har jeg fått mange tilbakemeldinger på. Og jeg forandrer meg ikke, selv om jeg får en fin jobb.
– Det er blitt mye foredragsvirksomhet for fylkesordføreren?
– Særlig vakte den interesse, den saken med Østre Bolærne. Jeg ble tilmed invitert til park- og idrettskonferansen i Bodø i sommer, der hovedtemaet var vern av strandsonen.
– En jobb nærmere fagområdet mitt
– Nå må du bare glemme alle de Vestfold-sakene?
– Nei, det skal jeg ikke! Jeg glemmer ikke hvor jeg kommer fra.
– Men som justisministerens nærmeste rådgiver?
– I det hele tatt! Og jeg gleder meg til den jobben, der er det mange muligheter. Og den ligger jo også nærmere fagområdet mitt, jeg kan få brukt erfaring og utdannelse fra alle årene i politiet. Erfaring er vel det viktigste i en sånn jobb.
– Savner du politiet?
– Ja, litt. Kanskje ikke så mye som jeg hadde trodd. Har ikke fått tid! Men det er et spesielt yrke, du går på jobb om morgenen og vet ikke hva som skal skje i løpet av dagen. Du må takle det meste.
– Akkurat det er vel noe som ligger for deg?
– Jeg liker jo utfordringer.
– Si’rude’?
– Men jeg skulle ønske døgnet hadde hatt flere timer . . . Nei, se ut der! Det snør! Kristian, det snør!
Sirkus
Kristian løsriver seg fra tegnefilmen og skynder seg til vinduet – som det er mange av i det huset – men roer seg da han ser at bakken er like grønn.
– Jeg har vinterdekk, sier Anne. – Fikk ikke tid til å skifte dem i våres. Nei, det er ikke pigg, da. Jeg er lovlydig, vet du.
– Ja, denne polititjenesten din – du gjorde det ikke verst, der heller?
– Jeg ble jo leder for vestfoldpolitiets operasjonssenter. Da gikk jeg fra stillingen som førstebetjent og skiftleder i Sandefjord.. . Men jeg gjorde mye sånn litt på si’a.
– Og smiler fornøyd ved tanken?
– Jeg fikk jo sjanser. I Sandefjord ble jeg formann i Politiforeningen, første kvinne, naturligvis – og så ble jeg valgt inn i Politiets Fellesforbund, også som første
kvinnelige politibetjent. Og da Politiforbundet fikk likestillingsutvalg, ble jeg leder der. Vi fikk laget en del sirkus.
– Med deg som sirkusdirektør?
– Jojo. Særlig da Vestfold Politidistrikt ble opprettet og skulle ha ledere på alle nivåer. Da klarte de det kunststykket å få et kollegium på åtte ledere som bare besto av menn. Men det ble rettet litt opp igjen, to kvinnelige ledere er ansatt etter hvert.
Mange avstressingsmuligheter
Men som politikvinne holdt den tidligere AUF’eren seg partipolitikken, så det ble et langt fravær:
– Jeg har en forestilling om at politiet skal være nøytralt og objektivt. Så jeg meldte meg ikke inn igjen før for ti år siden, da ble jeg bystyrerepresentant i Sandefjord.
– Du er egentlig fra Larvik?
– Og jeg føler meg vel kanskje litt som larvikjente ennå, enda jeg flyttet til Sandefjord da jeg var 18 – og så hit i -96.
– Til arbeidskrevende hus og hage?
– Jo takk, jeg skjønner hva du mener. Det er nokså rotete her, både ute og inne. Men jeg vil ikke ha noen prydhage heller – selv om jeg er veldig glad i hagestell! Det gir utløp for mye stress, det og sykling og håndball.
– Og pianoet står også klart?
– Jeg spiller litt når jeg har tid. Gikk og lærte i fire år. Og . . .
– Og?
– Nei, jeg kom til å tenke på den gangen jeg dirigerte et tensingkor, da kom den musikkundervisningen godt med.
– Du synger vel også du?
– Til husbruk. Og i Arbeiderpartiet synger vi mye, vet du.
God pendlererfaring også
– Så nå blir det vel en del synging og avstressing ved rattet, da, til og fra Oslo?
– Akkurat det stresset tåler jeg, har erfaring fra de to årene jeg hadde permisjon fra politiet og var sekretær og en slags daglig leder i Arbeiderpartiets kvinnebevegelse.
– Og du har ikke rukket å bli mer enn 38 oppi alt sammen? Og det med døgn på bare 24 timer!
– Nå skal jeg iallfall bruke etpar av dem, innimellom, til å lese. Jeg kommer til å ta mye tog eller buss. En uke skal jeg nok bo i Oslo, men den uka Kristian er her blir det å arbeide mye hjemmefra og ellers dagpendle.
– Med dokumentbunken?
– Med krim. Og nye norske bøker, en må holde seg oppdatert så en slipper å dumme seg ut i litterære meningsutvekslinger.
Der kommer Kristian med et eple han vil få skallet av, mamma ser på klokka og unnskylder. Hun må snart opp og bytte antrekk.
Men hun rekker å vise oss peisen i egen design. Den er ikke som andre peiser.
