– Jeg satt og stirret på skjermen min med et apatisk blikk et par minutter, og en venn spurte om det gikk bra med meg. Jeg var, og er, forundret over at jeg vant Drømmestipendet, sier 19 år gamle Dilan Rasol fra Tønsberg.
HINA ASLAM tekst
Det var en i klassen hans på Buskerud folkehøgskolen som fortalte om Drømmestipendet. Begge lurte på om de burde prøve seg på det. Da tenkte han ville prøve og se om han kunne vinne dette.
–Jeg brukte litt tid for å skrive på søknaden og “Drømmen” som de ville at vi skulle skrive. Jeg var veldig ærlig på drømmen og fortalte hva jeg hadde virkelig lyst til, og det er å bli forfatter, sier han.
Drømmestipendet skal brukes på drømmen
–Jeg skal bruke stipendet til å skrive. Jeg har ikke lyst til å sløse disse pengene vekk. Disse pengene går til å jobbe med romanen min, sier han.
Han drømte egentlig om å bli filmregissør, men ble heller forelsket i skrivingen og ideene han hadde inni seg.
–Jeg kunne bruke ord for å formidle noe, og det sto sterkt i meg. Jeg begynte å skrive dikt og litt prosa. Jeg skriver begge deler i dag, men mest prosa nå. Jeg tok drømmen om å skrive mer seriøst når jeg ble 18 år. Jeg ville på en skrivelinje. Da søkte jeg Buskerud Folkehøgskole sin Forfatterlinje. Jeg angrer ikke et sekund å bytte drøm, fordi når man vokser så kan veien din gå en annen vei enn du tenkte, forteller han.
Han ønsker å leve av og skrive, og har veldig lyst til å gi ut bøker i fremtiden. Allerede nå har hans tekster blitt publisert.
–Et par av mine dikt ble publisert i en antologi fra et veldig lite forlag. Det var en veldig gøy følelse, husker jeg, når jeg måtte skrive et forord i tillegg. Jeg ante virkelig ikke hva jeg skulle skrive, men jeg fant noe til slutt. Når jeg ser tilbake på det jeg sendte inn der, kunne det nok ha blitt skrevet bedre, sier han og ler.
I tillegg til det har hans tekster blitt publisert hos KULT magasin. Jeg var med på et skrivekurs styrt av KULT selv. Det å få publisert teksten sin synes han var en rar, men sterk følelse.
Ønsker å sette søkelys på psykisk helse
Han er veldig opptatt av gutters psykiske helse, og dette er et av de temaene han ønsker å skrive om.
–Jeg har følt på det at det er blitt tabubelagt at gutter skal ikke si hvordan de har det, og det gjør meg irritert og engasjert, sier han.
Læreren hans fra folkehøgskolen, Helene Guåker, har blitt en person han ser opp til.
–Hun var læreren min på folkehøgskolen. Hun var som en psykolog for oss i klassen. Hun hørte på oss. Og ikke minst hun gjorde meg mer engasjert i å skrive. Hun er en råtøff dame som ikke er redd for å si hva hun mener, hva hun skriver og det ser jeg veldig opp til. Hun hjalp meg å tørre og skrive det jeg vil skrive om, og gi blanke hva andre mener og jobbe med det jeg vil. All takk går til henne, sier han.
Andre som inspirerer ham er forfatterne Ellisiv Lindkvist, Zeshan Shakar, Oscar Wilde, Beate Grimsrud, Olaug Nilssen, Kari Sverdrup og Vigdis Hjorth.
Viktig å respektere
Foreldrene hans er fra Kurdistan, selv er han født og oppvokst i Tønsberg. Hans far flyktet til Norge i 1992, mamma og resten av familien kom i 1994.
–Det var forferdelige tider på grunn av Saddam Hussein-regimet. Så de ville flykte vekk derfra for et bedre liv. Jeg er veldig takknemlig for at jeg ble født her i Norge. Foreldrene mine har ofret mye, men de ville det beste for meg og resten av familien, og det setter jeg virkelig pris på, sier han.
Det er en ting han som er viktig for han, og det er noe moren hans har lært han.
–Min mor har alltid fortalt meg at det er viktig å ha respekt for andre. Alltid vær positiv, og alt kommer til å gå bra. Hvis jeg skal ha et motto når jeg skriver, er det å være ærlig når jeg skriver. Det å skrive rått og ærlig til en leser, sier han.
For han har Tønsberg alltid vært kjent som sagabyen.
–Den byen som har det lille tårnet oppå et fjell, som mange venner har fortalt meg. Jeg har en elsk og hat forhold til Tønsberg. Jeg elsker de små gatene her når jeg går på tur, de har sin egen unikhet. Byen er også bråkete til tider, men det er det som gir liv til Tønsberg, er ikke det? spør han.
