Bomberegnet over Vallø

Tekst: Bendik Berntsen

Britene siktet på ubåtdrivstoff som ikke fantes. I stedet tok 300 allierte bomber livet av 53 sivile og uskyldige nordmenn. Vallø sto i brann.

Bombingen av Vallø 25. april 1945 skjedde bare fem dager før Hitler begikk selvmord og krigen i Europa i realiteten var omme. Alliert seier var uunngåelig. Hele Norge ventet optimistisk på den etterlengtede freden for snart 80 år siden.

Likevel skulle et siste helvete ramme beboerne på Vallø. Klokken 23.25 denne sene aprildagen hørtes plutselig den forskrekkende lyden fra 119 bombefly.

Av sine egne skulle man få det. Et britiske torden bestående av hele 300 tonn sprengstoff rammet den lille halvøya.

Da den spirende blomsterlukten svidde hen, lå valløskjærgården igjen i et hav av aske, ruiner, lidelse, sorg og sinne.

Dobbelt trussel på kartet

Alle kjente alle på den lille halvøya. Valløs befolkning var naboer til Skandinavias største oljeraffineri. På Vallø ble det produsert store mengder drivstoff som kunne fylle på den tyske krigsmaskinens enorme behov.

Allerede tidlig om morgenen 9. april 1940 hadde nazistene satt en stor, rød sirkel over det nymoderne industrianlegget et stykke ut i Oslofjordens havgap. Allerede den første invasjonsdagen rettet derfor en tysk infanteritropp sine nypussede støvler mot Vallø. Uten større anstrengelser beleiret soldatene raffineriet og tok direktøren som gissel.

Det lille samfunnet på Vallø evakuerte sine hjem. De skjønte faren. Men snart skulle de vende tilbake til faresonen.

Krigføringen var på mange måter blitt flyttet til værs og til havs framfor rene slag i skyttergravene. De allierte satt raskt den samme, røde sirkelen over det viktige målet utenfor Tønsberg.

17 dager etter invasjonen kom de alliertes første forsøk på å fjerne raffineriet i røde sirkelen fra kartet.

Natt til 26. april gikk flyalarmen, og en drøy halvtime over midnatt kom to engelske fly seilende inn over Tønsbergs skjærgård. Mitraljøseild og brannbomber regnet ned over anlegget, men skadene ble alt annet enn vesentlige.

Det andre forsøket kom temmelig nøyaktig fem år senere – 25. april 1945.

“Stopp, ikke bomb”

Mot slutten av krigen befant det seg 400.000 tyske soldater i Norge samt en stor flåte med høyteknologiske snorkel-ubåter. De allierte fryktet for tyskernes siste krampetrekning. Myteomspunnede meldinger skulle ha det til at oljeraffineriet på Vallø produserte spesialolje til de beryktede ubåtene.

Per Steen-Hansen ved Sjømilitær Beredskapstjeneste ble kontaktet av London, men han kunne konstantere at tankene på raffineriet var tomme.

I februar 1945 ble det sendt en forespørsel fra London til etterretningens mest anerkjente agent på norsk jord. En uke senere sendte Gunnar Sønsteby svaret i et telegram.

“Vallø produserer ikke dieselolje for ubåter, kun motorbrennstoff for fiskefartøyer.”

Men britene hadde et spindelvev av informanter, og flere mente å ha beviser for at det ble laget drivstoff til ubåter på Vallø.

Undervisning i kommaregler innledes ofte med det kritiske kommaet i “stopp, ikke bomb!” To døgn senere kom dagen som skulle bli skjebnesvanger for 53 sivile nordmenn:

“Stopp ikke, bomb!”

Kjære Gud, du som er i himmelen

Gjennom hele krigen hadde lyden av flyalarm blitt til dels vanlig på Vallø. Noen valgte å sove andre steder, men de fleste flyktet til kjelleren i ny og ne. Men mot slutten av krigen så man lyset i enden av tunnelen. Håpet om fred i Norge og Europa vokste for hver dag.

Det skulle bli skjebnesvangert.

At Milorg rapporterte om at det ikke fantes ubåtdrivstoff på raffineriet, slik de allierte fryktet, var kjent blant beboerne.

Men flyalarmen om kvelden 25. april var reell. Denne gangen var det ingen nåde. To fly hadde blitt til 119.

De allierte hadde sendt 107 fire-motors fly av typen Lancaster og tolv mindre to-motors Mosquito fra Lincolnshire i England. De minste flyene lå foran i formasjonen. Markeringsflyene rapporterte om god sikt idet de lyste opp Vallø-natten.

Like etterpå eksploderte bombene fra de større flyene og lyste opp Vallø for hele Oslofjorden.

Sto du på toppen av Torshovparken i hovedstaden, var flammehavet mot himmelen et uungåelig syn i horisonten bak rådhuset. Luftvernet på Vallø gjorde sitt, men var aldri i nærheten av å hindre det som var i ferd med å skje.

Under bakken satt familiene i bønn. “Kjære Gud, du som er i himmelen” ba om håp, forskånelse og tilgivelse. Men på himmelen utførte britene Djevelens nådeløse arbeid.

Bombene dalte ned over Vallø og Bogen. Røyken fra oljetankene som kom i brann, gjorde det vanskelig for de over hundre flyene å orientere seg. Mange av bombene bommet på målet med opptil en kilometer.

20 grufulle minutter senere var flesteparten av de 70 boligene i området ødelagt eller skadet. 30 av dem lå i ruiner. Landskapet rundt var bombet til det ugjenkjennelige. Og under stein, jord, planker og aske lå de døde strødd.

Befolkningen mente i ettertid at bombingen var rene drapshandlinger. 53 sivile nordmenn samt et ukjent antall tyske soldater og russiske krigsfanger lå døde tilbake. Hus, hjem og landskap lå i ruiner.

13 barn og unge under 20 år omkom. De aller minste var bare seks år gamle: Wenche Synnøve Hovland, Tom Thoresen og Liv Tollefsen. Den eldste omkomne av de norske sivilistene var 90 år gammel.

Britene omtalte derimot raidet som en suksess. Vallø Oljeraffineri var fjernet fra kartet.

Lykke og bunnløs sorg

Etter krigen fastslo blant andre Stein Klevan, som jobbet ved raffineriet, at det hadde blitt laget drivstoff for ubåter ved Vallø mot slutten av okkupasjonen. Etteretningsrapporter skal dessuten ha det til at Vallø mottok 18 tonn råolje mellom juni 1944 og april 1945.

Tankene var likevel på siste slurk da britene gjorde alvor av frykten.

Mens freden runget i gledessang på Karl Johan og over det ganske land i mai 1945, var sorgen bunnløs på Vallø.

Etter kapitulasjonen sto i hovedsak tyske krigsfanger for opprydningen de første månedene. De ble innkvartert i brakkeleiren til Teie hovedgård.

Først ble enkle håndredskaper brukt av fare for miner og blindgjengere. Senere ble kraftigere maskiner fra det tyske overskuddsmateriellet tatt i bruk.

Opprydningen tok flere år. Likevel har det i nyere tid vært planlagte sprengninger og funn av blindgjengere i ny og ne på Vallø – senest i 2019.

I 1950 var raffineriet i drift igjen.

Neste år er det 80 år siden de siste uskyldige ofrene falt i kampen for friheten i Norge.

Dem som ikke fikk velge sin skjebne.