Tekst og foto: Merete Sillesen
Tre år er gått siden Eva (72) foreslo for ektemannen Svein (75) at de skulle prøve å bo i bobilen. Nå vil ingen av dem flytte.
– Vi har mye mer besøk her enn da vi bodde i hus, sier Eva Hansen og byr BY Tønsberg & Færders journalist på kaffe.
– Det går ikke en eneste dag uten at noen er innom, legger Svein Hansen til.
Bobilen er lun og trivelig. En elektrisk vifteovn står på gulvet. Her trenger de ikke å spare på strømmen – den er inkludert i leia.
Gunnarsbø camping ligger mellom skateparken og Nedre Langgate. Like ved et av Vestfolds aller tettest trafikkerte veikryss, Mammutkrysset. Likevel er det stille i bilen.
Vi benker oss rundt bordet mens Eva og Svein forteller hvorfor de har valgt å bo på en parkeringsplass i Tønsberg.
Store utfordringer i livet
– Hun begynte å mase for 25 år siden, sier Svein og nikker mot kona.
Eva forteller at det stemmer. Ekteparet fikk to barn, en sønn og en datter. Familien bodde i en stor enebolig med hage i Munkerekka i 38 år. Det vil si; Eva og Svein bodde der så lenge.
– Da vi mistet datteren vår som 24-åring, ville jeg flytte. Jeg klarte liksom ikke å bli ferdig med alt det vonde så lenge vi bodde i huset, sier Eva.
Hun har hatt ulike jobber og trivdes godt som kokk. Etter kreftsykdom med komplikasjoner og senskader, pluss diverse annet, ble Eva ufør som 45-åring.
Men her er det ikke mye klaging. Tvert imot er det masse humor og latter.
På spørsmål om helsa, er Svein kjapp i replikken. Han har blant annet jobbet på hjelpemiddelsentralen.
– Klarer ikke Eva å gå ut av bilen med egen hjelp, får jeg bære henne. Alt ordner seg, og det er ikke farlig å tenke litt alternativt.
Blide og sosiale
For Svein satt det imidlertid langt inne å selge hjemmet deres. Der hadde han alltid noe å pusle med, både inne og ute. Etter hvert ble det litt for mye å vedlikeholde. Paret har vært gift i 54 år og kjærester enda lenger. De respekterer hverandre og mener de utfyller hverandre både med likheter og ulikheter.
– Jeg var aldri sur fordi vi ble boende i huset og forsto jo Sveins argumenter. Likevel var det en lettelse da han innså at vi to, som pensjonister, ikke burde sitte med et digert hus, sier Eva.
Svein forteller at planen var å kjøpe leilighet. Det var mer enn én hake ved det. Mest tungtveiende var manglende plass til bobilen. Dette er tre år siden. De hadde en mindre bobil og ville på ingen måte slutte med bobilturer.
Da Eva foreslo at de kunne prøve å bo i bobilen en stund, mente Svein det var en god idé. Et halvt år senere kjøpte de en større bobil, som de bor i nå. Bare Svein kjører den.
– Vi står mest stille, og her på Gunnarsbø trives vi godt, sier Svein.
– Det hender vi tar noen turer og parkerer andre steder. Men vi kommer alltid tilbake til Mammutkrysset. Jeg tror det blir tre-fire biler som kommer til å stå her gjennom vinteren. Det er sosialt og hyggelig. Og får vi dårlige naboer, kan vi jo bare flytte.
Eva og Svein ler og bedyrer at bobilfolk generelt er blide og greie mennesker. De har aldri opplevd en vanskelig nabo.
Må være løsningsorientert
Ekteparet har også gode løsninger på det praktiske. Fordi Eva er ufør, betaler de redusert pris – det vil si 150 kroner per døgn. Sønnen bor på Nøtterøy, og det samme gjør Sveins søster. Dit kan Eva og Svein komme både for å vaske tøy og dusje.
– Vi har alle fasiliteter i bilen, men for å slippe å fylle vann så ofte, tenker vi over hver liter vi bruker, sier Eva.
Et offentlig toalett fins på bobilparkeringen, og de bor bare et steinkast unna svømmehallen. Mulighetene er mange, mener de to.
– Fordi Eva ikke kan gå så langt, er det viktig for oss å bo sentralt. Her har vi butikk og alt vi trenger. Det er utrolig praktisk, forklarer Svein.
Han tar seg en spasertur i byen hver dag. Treffer gamle kjente og slår av en prat. Det er også Svein som pleier å lage middag. Han liker å ha noe å gjøre.
Eva koser seg ute eller inne. Nettet er bra, og mobilen brukes flittig. Svein liker å se på TV. Eva forklarer at de gjør akkurat det samme her som de ville gjort i en leilighet. Og om kvelden er de ofte flere som samles rundt bålpannen.
– Jeg lærer å lage mat av Eva og synes det er gøy, humrer Svein.
– Han må ha det inn to, tre ganger. Så sitter det. Jeg synes han er en flink elev, legger Eva smilende til.
Svein smiler enda mer, for så godt skussmål har han aldri fått av en lærer.
Verken Eva eller Svein kommer på noe negativt å si om boformen. Barnebarn elsker å være på overnattingsbesøk, gamle venner og kjente tuter, vinker eller stikker innom.
Herr og fru Hansen velger å ta gledene – ikke bekymringene – på forskudd.
– Det aller beste med denne boformen, er friheten. Vi er ikke avhengige av andre, men kjører vårt eget løp, sier Svein – og Eva nikker samtykkende.
