Tekst: Bendik Berntsen
I solens optimisme holdt Eik-fansen fast i Jahn Teigens ord mens selveste Manchester United var på besøk en sensommerdag i 1981: “Ingen lag er sikre. Vi er klare nå. Ingen lag som skremmer. Alle skal vi slå.”
Tiden er for lengst omme for at klubbledelsen i Eik kunne gripe telefonrøret og dreie nummeret til sjefene i verdens største fotballklubber – og attpåtil å få dem til å ta med stjernespillerne over verdenshavene til Tønsberg Gressbane.
I dag reiser storklubbene til de store, kommersielle markedene i USA eller Asia for å vise seg fram. Men for 43 år siden skjedde det surrealistiske i Tønsberg.
Tidligere hadde United gjestet Rosenborg i Trondheim (8-0-seier i 1977), Ham-Kam på Hamar (4-0), Strømsgodset i Drammen (9-2) og Brann i Bergen (3-1 i 1978) og vunnet komfortabelt.
Så sto Eik og Tønsberg for tur.
Tilfeldighetens spill
Eik-formann Leif Goldeng hadde lest i avisen at “de røde djevlene” skulle spille treningskamper i både Bodø og Molde. Men da Goldeng ringte til Manchester United, kjente ikke gigantklubben til avisryktene. De planla verken tur til Bodø, Molde eller Norge for den sakens skyld.
Men formannen grep sjansen ettersom han uansett hadde verdens beste fotballklubb “på tråden”. Etter lange telefonsamtaler maktet Goldeng til slutt å forhandle fram en kontrakt.
Avtalen var at Eik ikke skulle betale for annet enn oppholdet til Manchester United på Hotel Klubben. Der skulle det også inviteres til bankett ut til de små timer etter kampen. Det var også lagt inn en “regnværsforsikring” på 100.000 kroner. Beløpet kan multipliseres med fire for å gjenspeile dagens pengeverdi.
Tønsbergklubben trengte nemlig over 5.000 betalende tilskuere for å gå i pluss. Håpet var imidlertid det dobbelte. De mest optimistiske så for seg at tilskuerrekorden fra 1960 skulle bli slått. Da gjestet 15.220 mennesker gressbanen mot Fredrikstad.
1960 er for øvrig et minneverdig år i Eiks historie også på annet vis. Bronsemedaljen er for lengst støvet ned, men viser til klubbens beste plassering i det norske ligasystemet noensinne. Dessuten var det året da Eik hadde utenlandsbesøk sist. Også den gang ble det plukket fra øverste hylle. Eik – i tidenes storform – tapte 0-10 mot et sambadansende Vasco da Gama fra Brasil.
Over 20 år senere – tirsdag 18. august 1981 klokken 19 – hadde en håpefull telefonsamtale blitt til realitet. 2.-divisjonsamatørene fra Eik tok imot sportens kongelige høyhet.
Wilkins i rød reservedrakt?
Da Manchester United ankom Fornebu kvelden før kvelden, var det ikke mange kofferter å se. De personlige eiendelene samt draktene hadde nemlig ankommet et helt annet sted: Amsterdam.
Besetningen på flyplassen Heathrow i London hadde gjort en feil ved innlastingen, men SAS lovet å gjøre sitt beste for å få draktene levert i tide til kampen. Hadde det ikke vært for at SAS holdt det selskapet lovet, måtte superstjernene trolig ha lånt Eiks røde reservedrakter.
Det endte imidlertid med at Manchester United luntet ut på Tønsberg Gressbane med sine egne mektige, fryktede og røde drakter.
“The Red Devils” var på besøk.
Det ble med nesten
På banen med plass til 15.000 tilskuere, satt 7.000 på den gamle tretribunen, som for øvrig kollapset to år senere da Eik scoret mot Vålerenga. Ytterligere 2.000 hadde tatt ståplass på grusvollene rundt banen.
Publikum skuet spent over mot et bortelag som så på treningskampen som… en treningskamp. Det på trass av at den nye treneren til de røde djevlene, Ron Atkinson, hadde lovet fullt tempo i 90 minutter.
For hele Eik og Tønsberg var kampen som rene VM-finalen å regne.
Tempolovnaden fra Atkinson kan i beste fall sies å ha lyktes de første minuttene. Et nervøst Eik-lag fikk nemlig særs lite å spille på de første ti minuttene.
Og i det tolvte minutt kom målet.
18-åringen Scott McGarvey hadde allerede da fått to sjanser med hodet, men uten hell mot keeperveteranen Svein Gunnar Førsund og co.
Men alle gode ting var tre for unggutten. Scoringen kom da McGarvey mottok et presist innlegg fra Arthur Albiston – backen som vant hele tre FA-cuper på sine nesten 500 kamper i rødt.
Etter målet ble det andre takter fra bortelaget. Mens Manchester United roet ned flere hakk, fikk hjemmelaget stadig mer tro på eget spill.
Utover i kampen meldte spørsmålet seg: Kan vi slå Manchester United?
Et kvarter før slutt kom muligheten.
Eiks bestemann, Geir “Bolla” Johansen, hadde vist hvorfor han skulle få fire landskamper for Norge. Da Bolla sto med ballen på 16-meteren, ropte 7.000 mennesker “Skyt!” i kor.
Men uselvisk passet han i stedet til nåværende styremedlem i klubben, Nick Sandberg. Bolla mente Nick sto i bedre posisjon, men fra 12 meter ble det skudd til side for mål og bare nesten for Eik mot Manchester United.
Ingen overmennesker
Tidligere Chelsea-yndling Ray Wilkins ble kåret til banens beste spiller. Manager Atkinson kalte dog prestasjonen til hans lag for brukbar. Det oppsummerte i grunn hva hans høyst profilerte lag hadde fått til mot den norske 2.-divisjonsklubben.
Eik-trener Erik Børstad mente hans gutter hadde gjort en fin kamp da de omsider oppdaget at Manchester United-spillerne ikke var overmennesker likevel.
David hadde tapt mot Goliat, men Manchester United vant neppe mange nye tilhengere etter det stusselige 1-0-resultatet.
Det skulle passere temmelig nøyaktig sju år før United gjorde vendereis til Norge. For Eik var drømmen om å slå Manchester United lagt død.
Men historien lever iallfall videre.
