BILDET: Oppdrettslaks. Istockphoto.
Nylig la Veterinærinstituttet fram den årlige fiskehelserapporten som beskriver tilstanden i norsk fiskeoppdrett. Det er særdeles dyster lesing.
Første kapittel i Veterinærinstituttets rapport starter med setningen “Det går på fiskehelsa løs”, og det er ganske så presist oppsummert. Rapporten beskriver det som kort fortalt er skrekkelig forhold for fisken i oppdrettsproduksjonen. Det florerer med infeksjonssykdommer, dårlig miljøforhold, skader (traumer) og manglende fysiologisk tilpasning. Det er store problemer med sykdom og behandling mot parasitter som lakselus, og det hele munner ut i en dødelighet på 15,5 prosent i sjøfasen om vi ser landet under ett. I de mest oppdrettsintense områdene på Vestlandet er dødeligheten oppe i 20 prosent. 
Totalt dør det rundt 130 millioner fisk om vi regner med hele produksjonslinjen fra settefiskanlegg til slakting. I dette tallet ligger også et “forbruk” av rensefisk på rundt 40 millioner individer per år. Blant rensefisken regnes det med nær 100 prosent dødelighet i løpet av året.
130 millioner døde fisk i året. Det gir mer enn 350.000 dødsfall i døgnet, eller altså det absurde tallet 237 fisk per minutt, døgnet rundt, hele året!
Villfisken lider også under oppdrettsindustrien
Dessverre er det slik at dagens oppdrett i all hovedsak bedrives i åpne oppdrettsmerder i sjøen. Det betyr at næringens sykdommer og parasitter også påvirker naturen rundt og de ville laksefiskene som lever der.
– Vi er selvfølgelig primært bekymret for de katastrofale effektene lakselus fra denne industrien har på sjøørret og laks, kommenterer Øyvind Fjeldseth, fiskekonsulent i NJFF. Det er uansett betimelig å påpeke at hovedårsaken til de enorme dødstallene er at en fortsatt produserer fisk i åpne merder, og at dette også er hovedårsaken til at lakseoppdrett av vitenskapelig råd for lakseforvaltningen er vurdert som den største trusselen mot laks og sjøørret.
– Det er vanskelig å se noen annen vei ut av dette enn å få faset oppdrettsindustrien over i lukkede anlegg hvor en kan unngå å få lakselus inn i anleggene. Ved en overgang til lukket teknologi vil en bli kvitt lakselusutfordringen, og en vil ikke lenger ha behov for det vanvittige forbruket av rensefisk. Særlig negativt er det at en stor andel av den rensefisken som benyttes er villfanget leppefisk. Et fiske NJFF over lang tid har påpekt at bør opphøre.
En fortvilet handlingslammelse
– For å kalle en spade en spade. Dette er jo rett ut sagt en uholdbar situasjon vi som samfunn ikke kan leve med. Av hensyn til både fiskehelse, fiskevelferd og miljø, må det tas en styring med en næring som driver langt utenfor det som er akseptabelt. Vi har nok rapporter som dokumenterer dødelighet og sykdommer innen oppdrettsindustrien, og vi har nok bevis for at de ville laksefiskene lider under dette regimet. Vi må komme oss ut av rapportfasen og den fortvilte handlingslammelsen vi nå ser, og heller forsøke å finne en riktig retning videre, der vi tar de nødvendige hensyn til både fisk og miljø. Det er et politisk ansvar som sannsynligvis må løftes ut av et næringsdepartement før det skjer noe, avslutter Fjeldseth.
