Tekst og foto: Merete Sillesen
Hun koser seg med jobben på Tønsberg Frivilligsentral når hun har overskudd. Det er godt å kjenne på fellesskapet.
Venke Johnsen (59) har slitt med helseutfordringer fra seksårsalderen. Det begynte med astma, så ble det forverring.
– På grunn av lungesykdommen hadde jeg for sju år siden bare 39 prosent lungekapasitet, sier Venke, som er fra Karasjok, og flyttet til Tønsberg da lungekapasiteten var så lav.
– Her er somrene lengre og vintrene mildere, noe som gjør godt for helsa mi. Nå har jeg faktisk over 50 prosent lungekapasitet. Jeg går og trener mye, for å holde meg så frisk som mulig.
Også uføre har lov til å jobbe som frivillige
Venke sier hun gruer seg litt til å snakke med BY Tønsberg og Færders journalist. Hun pleier ikke å være så privat, og tror ikke mange på Frivilligsentralen vet hvor syk hun egentlig er. Samtidig vil hun gjerne få frem hvor mye det betyr å ha noe å gå til, de dagene hun orker det.
– Det er de frivillige som er målgruppa vår, sier Annichen Pettersen (59). Hun har ledet Tønsberg Frivilligsentral i 24 år, og forteller at jobben har endret seg i takt med samfunnet.
– Nå er samfunnet avhengig av frivillige. Det er derfor bra at loven ble endret i 2018, slik at uføre, arbeidsløse eller andre trygdede kan delta i ulønnet, frivillig arbeid, uten trekk i utbetaling fra Nav eller noen form for meldeplikt.
Lederen forteller at mange uføre tidligere var engstelige for å jobbe for mye, og hun er glad for kontrakten Nav og Norges Frivilligsentraler har inngått.
– Frivilligsentralen skriver aldri kontrakt med de frivillige. Vi vet at mange har både gode og dårlige dager, og legger aldri press på at de skal komme. Det skal være enkelt og gøy å være frivillig, vi er ikke opptatt av kvalifikasjoner, men at hver og en får gjøre noe de har lyst til. Her er det bare fantasien som kan sette grenser, sier Annichen.
Fant sin egen nisje
Da Venke en vintermorgen våknet på hytta oppe i nord, med minus 42 grader ute og pluss to grader inne, fant hun ut at nok var nok. De siste årene i Nord-Norge hadde hun mange perioder med forverring av lungesykdommen, og var i gjennomsnitt innlagt fire ganger i året. Etter at hun flyttet til Tønsberg, har ikke Venke ligget på sykehus en eneste gang, og hun har legetime cirka én gang i året, for kontroll og fornying av resepter.
– At jeg havnet i Tønsberg var litt tilfeldig, og jeg har ikke angret et sekund. Men at jeg fikk kontakt med Frivilligsentralen var enda mer tilfeldig, sier Venke og ler.
– Jeg var innom biblioteket, der Tønsberg Frivilligsentral hadde stand. Så ble jeg overtalt til å komme og se hvordan det var her. Jeg ante ikke den gangen for to år siden at dette skulle bli mitt andre hjem.
Venke visste verken hva hun kunne bidra med eller hvor mye hun orket, og hun har prøvd seg frem, blant annet som kontordame og som medhjelper på matbussen. Det første følte hun seg ikke komfortabel med, det andre ble for tungt med den dårlige lungekapasiteten.
– Jeg foreslo at hun bare kunne være her og gjøre det hun hadde lyst til. Samtidig spurte jeg om hun kunne legge opp et par bukser for meg, sier Annichen.
– Da viste det seg at Venke er god i håndarbeid, hun både strikker og syr. Her kan folk levere inn klær som trenger en søm eller to, så fikser Venke det. Hun syr også mye nytt. Akkurat nå har det blitt mange lekre og praktiske grytekluter som vi skal selge på Tønsbergmessa.
Venke syr også klær, vesker og mye annet, og hun strikker flotte gensere. Hun har på selvstrikket genser og Annichen får prøve en søt kjole Venke har sydd.
Dekker et behov
– Er formen bra, er jeg her flere ganger i uka for å sy, det er mye større plass her enn hjemme, sier Venke.
Så ler hun og sier at noen ganger blir det lite søm og mye skravling. Masse kaffe blir det alltid. Sydama er også en racer på kjøkkenet, og Venkes kanelsnurrer smaker himmelsk. Hun baker gjerne store porsjoner, slik at Frivilligsentralen kan servere hjemmebakst til ulike anledninger.
– Innimellom gjør jeg forefallende husarbeid, som å vaske skap eller rime av fryseren. Jeg kan ta alt i mitt eget tempo, ellers hadde det ikke gått, sier Venke, som aldri på forhånd kan si hvordan formen er neste dag, og derfor ikke kan binde seg.
Hun forteller at fotoapparatet er fast følgesvenn på de mange turene hun går. Venke tar lite bilder av mennesker, men mange av natur og ting hun oppdager underveis. Hun er glad i å gå tur, og fotojakten gir ekstra motivasjon til å komme seg ut.
– Det viktigste er at de frivillige blir sett, hørt og anerkjent, sier Annichen, som har cirka 240 frivillige på lista, hvorav cirka 50 er mest aktive.
– Vi arrangerer turer og fester for de frivillige, som gjør en kjempeinnsats for så mange.
Venke sier at hun kommer til Frivilligsentralen fordi hun trives der, ikke fordi hun må. Hun setter pris på at alle blir inkludert og akseptert som den de er. Her kan alle være seg selv.
– Uten Frivilligsentralen hadde livet mitt vært langt mindre sosialt og innholdsrikt, avslutter Venke.
