Tekst: Bendik Berntsen
La meg fortelle deg en historie om en øygruppe med navn Bolærne. Om havet som skvulper under den solfylte himmelen. Om dødssyke krigsfanger som levde helvete på jord.
Det gode sommerværet speiler seg i det varme vannet. Måkene skriker, snekkene dunker og befolkningen i Norges skjærgårdsparadis ligger til heving på de mange øyene. Blant dem er Bolærne, en liten øygruppe med en enorm historie.
Geografisk befinner vi oss like øst for Nøtterøy. Øygruppa består av Østre-, Vestre-, og Mellom Bolæren, samt om lag 40 andre småøyer og holmer.
Bolæren (Bolærne i flertallsform) betyr kant – en kant mot havet – og det var nettopp denne dyden øygruppa skulle få for litt over hundre år siden. Nærmere bestemt i år 1916.
Første forsvarsmur
Midt i den første verdenskrigen ble både Bolærne – som hadde vært eid av Jarlsberg hovedgård – og Rauøy i Østfold kjøpt opp av Forsvaret. En gryte av miner og kanoner skulle sette en stopper for uvelkomne mellom øyene på hver sin side av Oslofjorden. Bolærne fort var en del av den første forsvarsmuren mot fremmede på vei inn til Marinens hovedbase på Karljohansvern i Horten, hovedstaden og Slottet.
Nøytralitetsvernet på Bolærne hadde fire kanoner (12 centimeter) ferdigstilt til vinteren 1917. Det ble utvidet med ytterligere tre kanoner (15 centimeter) i 1934 – året da Adolf Hitler ble statssjef i Tyskland.
Seks år senere ble Norge invadert.
En liten bevoktningsbåt kalt “Pol 3” lå ved sin post på Færder kvelden før kvelden. 8. april 1940 rakk båten å sende en melding om den tyske innseilingen før skipssjef Leif Welding-Olsen tappert engasjerte fienden og fikk sitt bitre motsvar. Kvelden før Norge offisielt ble okkupert, ble hortensmannen den første som falt da krigen traff norske farvann. Den første av mange.
– Overfallet kom overraskende, og vi var ikke forberedt. Minefeltet var således ikke etablert, skrev kaptein F. van Severen Fjeldstad, sjef for den 1. undervannsbåtdivisjonen 9. april 1940, nøyaktig seks år etter invasjonen.
– Underveis innover ved passasje av Rauer og Bolærne ble styrken tatt under ild, men syntes ikke å ta nevnverdig skade da ildledesen nærmest var umulig på grunn av tåken, skriver Fjeldstad videre.
To måneder tok det for den voldsomme okkupasjonsmakten å ta over hele Norge. Tyskerne så på Norge som geografisk viktig for målet om verdensherredømme. Bolærne ble således betydelig. I 1943 etablerte okkupasjonsmakten en arbeidsleir på Østre Bolæren. Hit kom 300 sovjetiske krigsfanger som hadde måttet krype til korset ved østfronten, der Tyskland og Sovjetunionen utkjempet verdenshistoriens blodigste oppgjør. Fangene hadde som jobb å påbygge og utvide festningsverkene.
Det var slik det begynte.
Veiene som i dag ferdes av håpefulle barn under den optimistiske solen, ble bygget av disse krigsfangene. For mange av fangene førte veien aldri hjem. Historien skulle nemlig ta en brå vending. Og hadde den vært til det positive, hadde det kanskje vært en velkjent historie. Denne historien skulle imidlertid vise noe av det mest inhumane som har skjedd i verdenshistorien.
Dødsleir av verste sort
Glemt historie? Fortrengt historie? Uønsket historie?
Dødstallene fra andre verdenskrig i Norge er som følger: Av 110.000 utenlandske krigsfanger, døde 17.000 av dem i rundt 500 fangeleirer. Av disse var 14.000 sovjetiske krigsfanger. Fra tall til ord og sett fra folketallets øyne, ble Norge ett av de mest mottakelige landende for slavearbeidere.
Ferieperlen Bolærne har arr som aldri gror fra tiden det var et gudsforlatt sted og ble omtalt som “Djeveløya”. Foto: Tommy Gildseth
Året etter at arbeidsleiren kom til Østre Bolæren, etablerte okkupasjonsmakten en dødsleir på østsiden av Mellom Bolæren. Helt i sluttfasen av annen verdenskrig – fra desember 1944 til frigjøringen i mai 1945 – ble 300 syke sovjetiske fanger sendt hit. Mange av dem led av tuberkulose, og målet til tyskerne var å isolere smitten. Med dét var Norges første av to dødsleire i sluttfasen av krigen et faktum.
Med andre ord ble mennesker sendt til Bolærne for å gjøre én ting: dø.
Forlatt til seg selv, sykdommen og den nære døden, bodde de sammenklemt med 40 centimeter brede senger. Gjennom store veggsprekker i det som i beste fall kan kalles brakker, ble vinterkulda en dødsdom for mange.
Vinteren bydde også på bakkefrost, som gjorde det umulig for de daværende nærmeste å begrave sine venner. I stedet ble døde kropper pakket inn i papirsekker og lagt i øyas vannkant. Omgitt av det iskalde vannet og vindens ensomhet ble dette deres siste hvilested. I alle fall før tidevannet slukte dem hel.
Om det fortsatt fantes hjerteslag etter kulde og sykdom, kom sulten bankende på døren. De ørsmå dagsrasjonene kan oppramses raskt, oppgitt i gram. Flere sivile skal heltemodig ha prøvd å smugle over det som uansett aldri ville blitt nok.
Da en tysk kommandant ble spurt om hva tyskerne ville sagt om de fikk samme behandling, trakk han på skuldrene:
– Skrekkelig! Men hva kan man gjøre?
I etterkant av annen verdenskrig vandret historiene. Om lik i vannkanten. Om utmagrede, syke mennesker som krabbet rundt. De var levende døde.
Eller som en reporter beskrev det den gang:
– De vaklet omkring som halvt dyriske venner (…) synkende lenger og lenger ned i elendigheten.
Reporteren hadde besøkt flere ulike leire og fortalte videre om hans opplevelse på Bolærne den 19. mai 1945:
– Den verste av dem alle, nemlig sykeleiren på Bolærne. Inntrykket var voldsomt, sjokkerende. Aldri har jeg opplevd det menneskelige redusert slik som det var her. Selv ikke krigens råskap som man gjennom fem krigsår i alle fall til en viss grad hadde stiftet bekjentskap med, maktet å banalisere inntrykkene fra leiren på Bolærne. (…) Slik har de levd, disse menneskene som har opplevd soldatens verste skjebne (…) På en øy i Bolærnegruppen (…) forlatt, med bare sjøen brytende utenfor brakkeveggene, forblåste furutrær bak – og tyske vaktposter foran (…) Her er ikke et smil å se.
1945–
Over natten 8–9 mai 1945 overga tyskerne seg.
Mens fuglene sang inn en ny krigsfri morgen 12. mai 1945, møtte motstandsgruppen Milorgs en ansvarlig tysk offiser ved fortet på Østre Bolæren. Den fortapte nazisten skal ikke ha vært av det edru slaget, men klokken 9 ble det norske flagget stolt heist over øyene etter fem lange krigsår.
Minst 28 fanger på Bolærne kom aldri levende fra øya og ble gravlagt på stedet. Men dødstallet stoppet ikke der.
De som hadde overlevd Bolærnes helvete ble tatt hånd om av Tønsberg Røde Kors og sendt til blant annet Vestfold Fylkessykehus. Sykehuset som angivelig skal ha fått en så sprengt kapasitet at de måtte ty til verandaen for plass til de med minst sjanse for overlevelse.
22. mai 1945 ble det meldt om seks døde russiske krigsfanger. Tilstanden til resten ble omtalt som betenkelig og det skulle snart gå fra vondt til verre. Foto: Najonalbiblioteket
22 skal ha dødd like etter krigens slutt.
50 blir derfor dødstallet vi vet med sikkerhet. Det er imidlertid usikkert om tallet kan være enda høyere, ettersom nazistenes notoritet ikke var å skryte av.
Den eldgamle gravplassen med de minimum 28 ofrene på Bolærne skal ifølge norske myndigheter ha blitt flyttet til Vestre gravlund i Oslo i 1953. Tiden var sterkt preget av den kalde krigen og en redsel for at russerne skulle dyrke spionasje fra deres graver, som de i verste fall kunne erklære som et sovjetisk krigsminne.
Året er 2012.
I oktober gjør et arkeologisk team fra Vestfold fylkeskommune undersøkelser som overrasket; like under bakken finner de tann. Og det var ikke hvilken som helst tann.
– Den stammet fra et menneske som hadde vært gjennom et forferdelig fangenskap. Det gjør inntrykk, har fylkesarkeolog Cathrine Stangebye Engebretsen fortalt til NRK.
Loven sier imidlertid at Engebretsen ikke kan grave mer etter gamle levninger fra krigen, som gir ringvirkninger til spørsmålet: Bør det være en juridisk mur rundt gravplassen som fortsatt kan ha menneskelige levninger?
I dag
Under hele den kalde krigen var det forbudt for allmenheten å gå i land på Bolærne. Det tok nesten 60 år etter siste verdenskrig før historien var på god nok avstand. I 2004 ble øyene kjøpt opp av Nøtterøy kommune og Vestfold fylkeskommune. Tolv år senere overtok Nøtterøy kommune hele eierskapet.
I dag er Bolærne-øyene tilgjengelig for alle.
Det som en gang var et militært område fylt av lidelse og død, er nå et populært og idyllisk sommerparadis. Attpåtil med vernet og vakker natur under Færder nasjonalpark.
Dog er det et også et krigsminne av den mørkeste sorten.
Rester etter skytterstillinger på Bolærne. Mellom Bolæren fangeleir var en av underleirene til Stalag 303 på Jørstadmoen ved Lillehammer. Kommandanten for leiren, Walter Lindtner, ble senere dømt for krigsforbrytelser. Foto: Per-Espen Løchen
Selv om leiren ble brent i oktober 1945, er porten inn til leiren gjenskapt. Det finnes dessuten rester av vakttårnet, fangebrakkene, skytterstillingene, gjerdene og veiene. De smertefulle restene samt opphengte og informative plakater gir oss historien fra stedet, på stedet.
Historien som manglet en lykkelig slutt.
