En av middelalderens mektigste og kløktige monarker var kong Sverre. I sin samtid var han en meget omstridt og til dels forhatt konge – særlig i Tønsberg, som på mange måter var Baglernes hovedstad. Kong Sverre besøkte Tønsberg flere ganger, og mest kjent er hans knallharde beleiring av Slottsfjellet vinteren 1201-1202.
ESPEN JØRGENSEN tekst og foto
Kong Sverre som levde fra cirka 1151 – 1202, vokste opp på Færøyene. Det skulle etter hvert vise seg at Sverre var en meget begavet ung gutt, derfor sørget biskopen på Færøyene for at han ble satt i prestelære. Sverre skulle få en solid utdanning, man ante at han skulle få et fremgangsrikt liv, og kanskje sette spor etter seg, noe han ettertrykkelig gjorde.
Ble birkebeinernes leder
På ett eller annet tidspunkt i sin ungdom, skal Sverres mor ha fortalt ham at han var sønn av kong Sigurd Munn, noe som mange av dagens historikere blankt avviser. Men uansett, Sverre skulle bruke denne påstanden for alt hva den var verdt.
I 1177 dro Sverre til Norge for å gjøre krav på kongssønn tittelen, men han møtte selvfølgelig motstand. For å stå sterkere allierte Sverre seg med de beryktede birkebeinerne. Det varte ikke lenge før han ble valgt til birkebeinernes leder. Sverre som skal ha vært en dyktig leder og organisator, forvandlet snart birkebeinerne fra å være en udisiplinert opprørsflokk til å bli en veltrent, disiplinert og profesjonell krigshær. Sammen vant de mange slag mot sine politiske motstandere.
I løpet av relativt kort tid, klarte den kløktige færøyingen å få seg selv hyllet som konge på Øyratinget. Men det skulle ta mange år før hans kongsmakt var sikret i hele landet.
Hadde mange motstandere
Sverres politiske motstandere var mange, men de blant de argeste finner vi en fraksjon bestående av kong Magnus og hans far, jarlen Erling Skakke. Disse ble støttet av den mektige erkebiskopen Øystein Erlendsson, og sammen hadde de betydelig makt. Men birkebeinerhøvdingen Sverre, hadde slett ikke tenkt å gi avkall på sine krav om å bestige maktens tinde av den grunn.
I mange år tilsa lovverket at enhver kongssønn hadde et likt rettslig krav på å bli tatt til konge, men Sverres hovedmotstandere hadde allerede i 1163 sørget for å endre regelverket. Den som ønsket å gjøre krav på tronen måtte ha kongelig far, og han måtte være født innenfor ekteskapets trygge rammer. Det siste bød på problemer for Sverre, som jo var født utenfor ekteskap.
Den nye loven utelukket Sverre som konge, mens den gamle og tradisjonelle loven som hadde fått han hyllet som konge på Øyratinget, tilsa at Sverre var lovlig valgt. To motstridende rettsoppfattninger sto altså steilt mot hverandre. Kun rå makt kunne nå avgjøre hvem som ville gå seirende ut av den konglige striden.
Slaget på Kalvskinnet
Det var mye som talte for at kong Magnus skulle gå seirende ut av maktkampen, ettersom han hadde Erling Skakke, erkebiskopen og landets aristokrater og stormenn på sin side.
Men i 1178 ble det utkjempet et langt og blodig slag på åkeren Kalvskinnet utenfor Trondheim, og Sverre og hans birkebeinere gikk seirende ut. Denne seieren ble et vendepunkt for Sverre i hans søken etter å bli landets konge. Både han og hans menn fikk nå forhøyet status.
Men Magnus var fremdeles konge i enkelte deler av landet, og tilslutt foreslo Sverre at de skulle dele kongeriket seg i mellom. Men dette avslo kong Magnus. Det sto nå klart at det ville bli flere voldsomme slag mellom de to kongene og deres respektive hærer. Kong Magnus og hans menn måtte se seg slått flere ganger, men de ble ikke knust.
Det endelige oppgjøret
I Det Herrens år 1184, var det duket for et endelig oppgjør mellom de to kongene. Denne gangen skulle kampene foregå til sjøs, og det var ved innløpet til Sogndalfjorden som de to rivalene og deres menn skulle møtes for aller siste gang. Sverre hadde 14 krigsskip til rådighet, mens Magnus disponerte 26 kampklare skip.
Magnus og hans styrker fulgte den gamle kampskikken som tilsa at man skulle binde skipene sine sammen når man kjempet til vanns. Men Sverre var en luring, og valgte følgelig noe utradisjonelt å la sine skip fare fritt. Krigsskipene til kong Magnus ble uskadeliggjort en etter en, og det varte ikke lenge før det rådet full panikk og forvirring blant Magnus sine menn som ble angrepet fra alle kanter. Langt over 2000 menn, samt kong Magnus selv, mistet livet den dagen.
Lyst i bann
Etter at kong Magnus hadde falt, kunne kong Sverre smykke seg med tittelen enekonge i Norge. Men han kunne ikke hvile på sine laurbær, i middelalderen satt man sjelden trygt på sin trone. Kong Sverre skulle få nok å stri med under sin regjeringstid. Han kom blant annet på kant med kirkens mektige menn, og konflikten gikk så langt at Sverre ble lyst i bann av erkebiskop Eirik, etter at denne hadde fått den nødvendige tillatelsen til å gjøre dette av paven. Striden mellom kong Sverre og kirken gjaldt uoverensstemmelser knyttet til gods og inntekter, samt det faktum at Sverre mente at kongemakten skulle stå over kirken i rang. Dette falt naturlig nok kirkens mektige menn tungt for brystet. Men den driftige kongen lot seg ikke knekke, og påsto snart at han hadde mottatt et personlig brev fra paven, der det sto at bannlysningen ble opphevet med umiddelbar virkning.
Upopulær i Tønsberg
I 1195 fikk kong Sverre en ny gruppe motstandere, – baglerne. Og disse hadde et av sine kjernepunkter i Tønsberg. Baglerne var erkebiskopenes nystartede hærstyrker. Baglerne søkte å frariste kong Sverre hans veldige makt, og var til tider like sterke som kongen og hans birkebeinerhær.
Flere ganger måtte den mektige kongen og hans like mektige hær reise til Tønsberg for å konfrontere de egenrådige baglerne. Kong Sverre var lite populær i Vestfoldbyen, han ble sett på som en utenlandsk inntrenger. At kongen i tillegg innførte høye skatter, var ikke akkurat med på å øke hans popularitet i verken Tønsberg eller resten av Viken. Kong Sverre på sin side var grundig lei av tønsbergensernes opprør og stahet. Og i 1201 reiser han for siste gang til Tønsberg, fast bestemt på å tvinge baglerne i kne.
Baglerne under ledelse av Reidar Sendemann hadde forskanset seg oppe på Slottsfjellet. Og selv om Tunsberghus festning ennå ikke hadde fått den formen og skalaen som den skulle få mot slutten av 1200-tallet, var det stupbratte fjellet med sine enkle forsvarsverker så å si uinntagelig.
Engelske leiesoldater til Tønsberg
Kong Sverre og hans hærstyrker prøvde gjentatte ganger å storme Slottsfjellet, men uten hell. Baglerne kunne effektivt forsvare den strategisk beliggende festningen. Den engelske kongen “Johan uten land” (John Lackland – kongen som i 1216 ble tvunget til å undertegne Magna Carta – en avtale som ga baronene mer makt på bekostning av kongsmakten), som var en god venn av kong Sverre, sendte 100 “ribbalder” til Tønsberg for å assistere den norske kongen. Ribbaldene var en type leiesoldater som hadde et særs dårlig rykte på seg, de var dyktige krigere, men de var også blodtørstige og grusomme i sin oppførsel. Men heller ikke de klarte å innta baglernes sterke festning.
Den engelske king John var for øvrig bror av den mer kjente Richard I – bedre kjent som king Richard The Lion-hearted, som var kjent som en fryktløs og modig kriger som alltid ledet sine tropper og kjempet innbitt på slagmarken – noe sultanen Saladin smertelig fikk erfare under det tredje korstoget som ble ledet av Richard.
Langdragen beleiring
Kong Sverre og hans menn måtte i stedet satse på en langvarig og utmattende beleiring av Slottsfjellet. Den langvarige beleiringen satte sine tydelige spor blant både kongen og hans menn, og de beleirede. Begge parter slet under mangel på mat, og den bitende kulden tærte på kropp og sjel.
Kong Sverre forsøkte med en mengde listige triks å lure baglerne, men Reidar Sendemann var ingen “førstereisgutt”, og lot seg ikke lure. Samtidig ble baglernes situasjon mer og mer prekær, og mot slutten av januar året etter (1202) kommer baglerne med Reidar Sendemann i spissen ned fra fjellet for å be om grid. Og den vanligvis så harde kong Sverre, etterkommer deres innstendige bønn om nåde. Kongen var nok lettet over at den fem måneder lange og utmattende beleiringen av Slottsfjellet endelig var over.
Ble alvorlig syk
Kong Sverre ble værende i Tønsberg noen dager etter baglernes overgivelse, og da han seilte fra Vestfoldbyen for aller siste gang, var han en merket mann. Den lange og harde beleiringen hadde gjort han alvorlig syk, og den 8. Mars 1202, trekker han sitt siste åndedrag i sin borg i Bergen. Et dramatisk og innholdsrikt liv var over. Sverre var en til tider forhatt konge, men hans intellektuelle evner og taktiske sans har for all ettertid sikret han en unik plass i norgeshistorien.
