Tekst: Per-Espen Løchen
I største sult, tørst og desperasjon valgte tre overlevende å ta den fjerdes liv. Kjøtt og blod fra den drepte reddet tjømlingen Ole Andersen (21) og hans to skipbrudne blodsbrødre fra den sikre død.
Sjøfolkene var i største nød da Tønsberg-barken “Thekla” forliste i Atlanterhavet for snart 132 år siden. Det tremastede seilskipet var på vei fra Philadelphia i Amerika til Le Havre i Frankrike og var lastet med petrolium. Fire dager før jul i 1892 sprang skipet lekk i en voldsom storm.
Her er beretningen om tre unge menns blodige kamp for å overleve et av de mest dramatiske skipbruddene i norsk maritim historie. Først 31. januar 1893 nådde meldingen om forliset hjem til Norge. Skuta Thekla hadde forlist i åpent hav, og tre menn var blitt reddet fra vraket.
Det skulle gå ennå en stund før alle de grusomme detaljene om forliset ble kjent.
Livbåten seilte rett i døden
Av 15 gutter som omkom, var fem fra Nøtterøy og to fra Tønsberg; Thorvald Thorsen, Marcus Mathisen, Nils Christian Hansen, Carl Marinius Larsen samt brødrene Dagfinn og Harald Kock. Skipper Mathias Hansen fra Søndre Hassum ved Ilebrekke i Slagen, omkom også i bølgene.
Tjømlingen Ole Andersen var bare 21 år gammel og nest yngst av de tre overlevende. De øvrige to var 17-årige Kristian Hjalmar Jakobsen fra Lista i Farsund og den 26-årige svensken Alexander Johannesen fra Fiskebäckskil nord for Göteborg.
Andersen var oppvokst i en av matrikkelgårdene på Sandbekk – midt imellom Svelvikstranda og Grimestad. Han var sønn av Anders Kristian og Kristine Theodora, og Maren var hans sju år yngre søster.
20. desember sprang Thekla lekk. Barken seilte mot Asorene midt i Atlanterhavet. Mannskapet maktet ikke å finne lekkasjen, men skipet holdt seg flytende på lasten. Kapteinen ga ordre om at mannskapet måtte over i den ene livbåten som fortsatt var hel.
Alle utenom fem matroser fikk plass. De 15 sjøfolkene om bord i livbåten forsvant for aldri å bli hørt fra igjen.
Matrosene som var igjen på skipet, tok fatt på en voldsom kamp for å overleve. En av dem tapte denne kampen etter kort tid. Han falt fra masta, ned i en åpen luke og druknet i lasterommet.
De fire som var igjen, klatret opp i en av mastene og klamret seg til en plattform kalt merset. Her tilbragte de skipsbrudne det meste av de neste dagene og nettene. Bare når solen kom fram på dagtid, våget de seg ned.
7. januar, etter 16 dager alene på skipet, ble de omsider oppdaget av det forbipasserende danske skipet “Herman”. Trygt ombord der fikk den svenske matrosen et nervøst sammenbrudd. Danskene merket seg også at en av de norske matrosene framsto svært forvirret.
Nyheten gikk verden rundt
De danske sjøfolkene gikk ikke selv ombord på vraket og så derfor ikke liket. Men til den danske skipperen fortalte de tre overlevende matrosene hva som hadde hendt.
Da skipet ankom Cuxhaven i Nord-Tyskland, ble trioen arrestert og fengslet i Ritzebüttel. Der satt de i 37 dager. Imens vandret historien om dem verden rundt. En rekke norske aviser refererte direkte fra avhørene.
Tjømlingen Ole Andersen var førstemann inne til avhør. Han beskrives som litt over middels høy, bredt bygd med framoverlent gange og lange, dinglende armer. Håret beskrives som tett, krøllet og blondt. Olaf, som avisene feilaktig kalte ham, ble oppfattet som en ustelt, men ikke ondskapsfull unggutt.
Med hodet bøyd og skjelven røst pratet matros Andersen om hele hendelsesforløpet fram til de grusomste detaljene.
– I begynnelsen visste vi ikke hvem som var på skipet ettersom sjøen var svært urolig og skylte over oss. Vi hadde nok med å holde oss fast. Da vi senere fikk tid til å se oss rundt, oppdaget vi at vi var fire igjen: Jacobsen, Johannesen, hollenderen og jeg.
– Foruten at vi ble sultne og kalde, var vi også svært plaget av søvnløshet. Om vi falt i søvn, kom det plutselig en bølge som slo oss smertelig i hodet. Søvnløsheten skapte enorme lidelser. Vi så flere skip seile forbi, men ingen av dem oppdaget oss, fortalte Andersen i avhøret.
Kneblet og drepte hollenderen
På den 13. dagen var havet omsider rolig og været klart.
– Om morgenen var det falt rim. Den slikket vi av stengene og tauene så langt vi rakk. Den ene etter den andre fikk tilbake motet, men hollenderen var fortapt.
– Pratet hollenderen sitt eget språk eller deres, spurte avhøreren.
– Han pratet ikke mye. Ingen av oss hadde krefter til det. For å sette blodet i omløp og ikke fryse i hjel, klatret vi fra masten og ned på dekk, som fortsatt lå litt over vannlinjen. Da vi sto på dekk, pratet vi sammen for første gang. Hvem som tok det opp, vet jeg ikke. Men kort sagt var det at en av oss måtte dø for at de andre skulle beholde livet.
Andersen hevdet at den 27 år gamle hollenderen klart uttrykte at han ønsket å ofre sitt liv.
– Men vi andre sa at om det skulle bli slik, skulle valget skje med rett og sjel. Vi rev et stykke lær i fire deler – det ene lengre enn det andre. Den som fikk det korteste stykket, skulle dø. Hollenderen fikk det, forklarte tjømlingen.
– Hollenderen ble stille. Vi andre også. Plutselig stilte han seg med ryggen mot oss. Det var et avtalt tegn ettersom ingen av oss kunne tåle å se ham i øynene. Jeg la armen om brystet hans. Jacobsen holdt fast beina. Johansson stakk ham med en foldekniv i halsen.
– Og dere åt ham virkelig, undret avhøreren.
– Ja, vi spiste av kjøttet på den første og den andre dagen. Så kom danskene og brakte oss hit.
– Og dere tenkte verken på Gud eller foreldrene deres?
– Nei, herre. Verken før eller etterpå. Over tørsten, hungeren og søvnløsheten glemtes alt.
Overlevde på kjøtt og blod
I fire dager overlevde den desperate trioen på blod fra hollenderen blandet med saltvann i tjærepøsen og kjøttskiver skåret av liket. Så kom den danske redningen.
Hendelsen ble omtalt som et blodbad i landets mange avisredaksjoner. 14. mars 1893 førtes trioen til Kristiania. De måtte møte til utspørring i forhørsretten. Til tross for de grusomme skildringene, fikk matrosene sympati av retten. Flere av de største avisene uttrykte også sin støtte.
Riksadvokaten innstilte på at tiltale ikke skulle reises mot dem. Saken ble behandlet i regjeringen, og en lang innstilling fra justisministeren konkluderte med det samme.
Trioen fikk omsider tilbake friheten.
De to norske matrosene ville skaffe seg hyre og reise tilbake på sjøen så raskt som mulig. Svensken uttalte at han var ferdig med sjøen for godt.
For å vise sin sympati med situasjonen til de tre sjøfolkene, satte Sjømannsmisjonen i gang en pengeinnsamling på deres vegne.
Tjømlingen Ole Andersen forble ugift og døde 23. juni 1908. Det ble antatt at han druknet i Montreal havn. Tjømes ministerialbok registrerte dødsfallet 17. oktober det året.
Kristian Hjalmar Jakobsen emigrerte til USA to og et halvt år senere.
Vraket av Thekla drev kort etter forliset i land på kysten av Azorene, men ble der revet i stykker av bølger og klipper.
Oppkalt etter pionerens datter
Båten ble bygget i Canada og var i britisk eie til 1891. Da ble den kjøpt av Tønsberg-rederen Gustav Conrad Hansen. Han ga barken navnet Thekla etter en av sine fire døtre.
Thekla Marcella Augusta var Hansens yngste datter. Hun var 26 år gammel da skipet ble oppkalt etter henne. Thekla giftet seg for øvrig like etter forliset med den nesten 20 år eldre Hans Ludvig Bærøe fra Sandar.
Paret fikk to døtre. Ektemannen ble i 1901 sogneprest i Vestby fram til kona Thekla døde 20. desember 1912 – ni dager før hun ville fylt 47 år.
Gustav Conrad Hansen var en pioner innenfor shipping. Han var verdens første tankskipreder. I 1877 fikk han bygget om tre av sine seilskip til å frakte olje i bulk i stedet for tønner. Men bark Thekla ble aldri bygget om til tankskip og førte petroleumet i tønner.
