Tekst og foto: Per-Espen Løchen
Et helt spesielt samarbeid var det “hemmelige våpenet”. Trenerlegenden Per Harald Røkaas (76) deler sin suksessformel for å få det beste ut av idrettsungdom.
I over 50 år var “Mr. Flint” trener for flere titall fotballag i klubben i hans hjerte. Først, fremst og mest på Løveid, men også for lag i Slagen og Stokke. Kretslag og flere jentelag har Røkaas også veiledet fra sidelinjen.
– For meg er fotball ren kjærlighet. Jeg har et kjærlighetsforhold til klubben og orker ikke tanken på å gå glipp av en kamp, forteller den Parkinson-syke 76-åringen i dag.
Den pensjonerte tannlegen bor i dag på Maribu sykehjem – noen få, dype løp unna Løveid. Hodet er klinkende klart, men Parkinsons sykdom vises stadig mer på kroppen.
Lagets tolvte mann
I 1984 samlet Røkaas de yngste fotballspillerne fra skolene Presterød og Sandeåsen. Sønnen Per-Anders var blant dem. Innen neste sommer var omme, hadde Flints lilleputtlag ut av det blå vunnet finalen i verdens største fotballturnering.
To år senere gjentok laget Norway Cup-prestasjonen i smågutteklassen. 1973-årgangen er den mestvinnende noensinne i klubben.
Per ønsker i dag sterkt å dele hva som lå bak suksessen.
– Hemmeligheten var et nært og lojalt samarbeid med foreldrene, forklarer han.
– Gode spillere må pares med et godt støtteapparat, som igjen må bindes sammen med gode foreldre. Da får man et sterkt aldersbestemt lag. Foreldrene må prioritere og velge trening og kamp for ungene framfor hytteturer. Det er en slags treenighet.
– Foreldrenes jobb er å stille opp, være til stede – og la være å klage. De skal utelukkende støtte egne og andres barn, laget som enhet og trenerne. Uansett hvem som spiller og hva resultatet blir.
Per har genuin omsorg for spillerne sine. Og en litt skøyeraktig evne til å tenke nytt. En flaske cola i premie til vinnerlaget etter treninger ble legendens varemerke for å skape maksimal innsats hos fotballelever i alle aldre.
Seriøst, men ikke alvorlig
Uortodokske dødballvarianter er også noe som kjennetegner trenergjerningen hans.
- Keeper foran muren på frispark imot.
- Spillere hengende i tverrligger eller stående i hvert sitt hjørne i stedet for mur.
- En spiller sittende på ryggen til en lagkamerat på cornere.
- Tre mann på strek og sju spillere rett i angrep ved cornere imot.
En vinter brukte han til og med boksetrener Terje Sveen for å styrke spinkle guttekropper i Norway Cup-suksesslaget.
– Vi scoret faktisk flere mål enn vi slapp inn på de cornerne. Å eksperimentere og spekulere litt er både interessant for meg og gøy for spillerne. Vi lyktes blant annet i NM-kampen mot Strømsgodset i 1997 med den cornervarianten, minnes Røkaas.
Men overordnet alt var et sett med regler han satte for seg selv.
– Jeg prøvde hele tiden å gjøre det enkelt og gøy. Idrett skal være seriøst, men ikke alvorlig. Selv om man har det gøy, er det ikke automatisk useriøst. Ofte snarere tvert imot. Å mestre er og skal være gøy. Jeg fikk ikke lov av meg selv å surmule over dårlige prestasjoner eller tap.
Han mener det ikke er rettferdig å behandle alle barn og ungdom helt likt.
– Spillerne skal heller behandles forskjellig ut fra hver enkelts behov. Det er lov å være streng mot spillerne i kamp og på trening. Men feil og korreksjoner må påpekes der og da – mens det er ferskt, mener 76-åringen.

Spiller på sikkerhet
Valgene som ikke tas, fascinerer Per mest med verdens største idrett.
– Jeg ser aldri fotball på TV og liker ikke å bli fortalt hva som skjer. For meg er det mest spennende å være på kamp og se etter alle alternativene. Å skape valgmuligheter er det helt essensielle med fotball.
– Det viktigste med dribling er å slutte å drible på riktig tidspunkt – for så å sende en pasning som man vet kommer fram.
Hovedfilosofien til Røkaas er å spille på sikkerhet. Spillerne skal løpe for å gi ballinnehaver mange nok valg. Så skal de riktige valgene gjøres.
– Det handler om ikke å gjøre noe dumt. Laget som gjør færrest feil, er ofte det som vinner. Likevel rotet jeg ofte bort ballen selv, innrømmer han.
De to spillerne under Røkaas som endte med størst suksess, var Jan Frode Nornes og Petter Furuseth Olsen. Begge fikk lange seniorkarrierer i toppen av norsk fotball.
– Jan Frode var veldig min mann og tok til seg kanskje 90 prosent av min filosofi. Han var uhyre pasningssikker, hadde enormt overblikk og var alltid i forkant av spillet på banen. Han gjorde nesten alt riktig.
Til toppen av Afrika
I 2010 fikk Per sykdomssjokk. Inne på kontoret til en professor i nevrologi fikk den treningsglade mannen i en alder av 62 år vite at han var rammet av Parkinsons sykdom.
– Det ble helt stille mens jeg gråt noen tårer. Så spurte nevrologen hva jeg mest av alt hadde lyst til å utrette i livet mitt. Nesten litt galgenhumoristisk svarte jeg at det måtte bli en reise til Tanzania for å gå til toppen av Kilimanjaro.
Nevrologen mente det var en god idé. Han oppfordret Per til å gyve løs på de 5.895 høydemeterne til Afrikas topp.
– Jeg nådde toppen, og på vei opp “bakken” møtte jeg på en Vegard Ulvang i oksygenbesvær. Siden har jeg vært på den kinesiske mur og sett pyramidene i Egypt. Det var stort.
Aktive Røkaas syklet i 1999 rundt fylket og besteg høyeste fjelltopp i samtlige den gang 14 vestfoldkommuner i løpet av 40 timer. Han har også syklet Trondheim – Oslo en rekke ganger.
– Å sykle Trondheim – Oslo er det hardeste jeg har opplevd, men jeg er så sta og seig at jeg fullførte alle gangene jeg startet. 19 timer og 59 minutter ble min bestetid. Det var tøft for både kropp og hode.
Et taktisk yrkesvalg

Æresmedlemmet i IL Flint er født og oppvokst på Eiktoppen. I barneårene var Erik Børstad trener for Per. Senere inspirerte Eik-trener Arne Natland Flint-legendens trenergjerning.
Han flyttet til Løveid først som sjuåring i 1955 og begynte på Presterød skole.
– Der fikk jeg et par grusomme måneder. Det var ingen å leke eller spille fotball med. Jeg kjedet livet av meg og ble sett syklende hvileløst rundt for meg selv. En av fedrene i nabolaget ba meg omsider om å bli med på en Flint-trening. Der ble jeg straks akseptert, og lykken var reddet.
Han var svært flink på skolen, men også det på grunn av fotball.
– Allerede som barneskoleelev hadde jeg bestemt meg for å bli tannlege. Jeg skrev en stil om det. I stilen skrev jeg at “tannlegeyrket er en slapp jobb hvor man kan tjene meget godt,” skratter Per.
– Regelen jeg satte meg var å følge med skikkelig godt på skolen. For da slapp jeg lekser og kunne i stedet spille fotball etter skolen.
Pelé ble Pers første fotballhelt etter Sverige-VM i 1958. Senere i livet ble han fascinert av franske Michel Platini.
– Zlatan Ibrahimovic er min favoritt i nyere tid. Han var komplett og hadde en x-faktor ingen av de andre kunne måle seg med.
Straffespark for minneboka
Per Harald Røkaas var 16 år og seks dager gammel da han debuterte i Flints 4.-divisjonslag mot TK på Tønsberg Gressbane 2. mai 1964.
Han avsluttet spillerkarrieren med å sette igjen fotballskoene i midtsirkelen på Hvittingfoss-banen etter scoring, 2-1-seier og opprykk til 4.-divisjon 7. oktober 1979.
Høsten 2002 var han 54 år og byttet seg selv innpå i sluttminuttene mot Åssiden for å avslutte trenerkarrieren på seniornivå. Da var det gått 23 år siden forrige gang Per spilte kamp.
– Mange trenere skuffer med ikke å gjøre nødvendige grep underveis i kampene. Noe av det morsomste med å være trener i fotball, er når motstanderlaget tar ledelsen og man som trener gjør grepene som snur tilbake kampen. Ofte fungerer enkle grep, men man må se løsningene. Det blir nesten som på sjakkbrettet, illustrerer han.
Per spilte omkring 440 A-kamper for klubben i sitt hjerte.
– Hva er din morsomste opplevelse på fotballbanen?
– Å følge mine sønners utvikling var størst. Som spiller var mitt artigste øyeblikk å score på straffespark mot Eik-keeper Svein Gunnar Førsund. Da slo vi Eik i serien for første gang, slår Per Harald Røkaas fast.
Flint vant 2-0 i kampen på Løveid 25. mai 1974.
– Tidligere Flint-trener Arne Nilsen var Eik-spiller den gangen. Han løp bort til Førsund, fektet, ropte og pekte ut hvor jeg vanligvis plasserte ballen. Jeg fintet skuddet mot det utpekte hjørnet, og Svein Gunnar kastet seg dit. Så skjøt jeg til motsatt side. Det var ustyrtelig morsomt.