Denne artikkelen ble publisert i Byavisa Tønsberg i 2005.
Lørdag 29. oktober blir det en markering for St. Elisabethsøstrene. Det er 125 år siden de kom til Norge første gang. I 77 år har søstrene vært i Tønsberg.
SILJE ELISE MOSSESTAD tekst og foto
I dag har den norske provins bare fire hus: I Hammerfest, Oslo, Tromsø og Tønsberg.
Fader Carlo Le Hong Phuc ved St. Olav Menighet i Tønsberg, forteller at det er bort i mot 200 aktive medlemmer i menigheten.
St. Elisabethsøstrene betyr mye for den katolske menigheten. De driver blant annet en egen barnegruppe, barnekor, besøker eldre og syke i menigheten og mye mer.
Lørdag vil det bli en egen takkemesse for søstrene.
Det var i slutten av februar 1927 at doktor E. Kragerud ba St. Elisabethsøstrene om å starte et katolsk hospital i Tønsberg. Også i dette skiller Tønsberg seg fra de andre steder der søstrene tidligere hadde startet en virksomhet i Norge: stedet de var kommet til hadde allerede på forhånd en liten menighet med egen prest. I Tønsberg var det motsatt: søstrene kom, og det medførte egen prest og menighet.
I desember 1928 ankom søster Alkantara for å innrette et sted hvor søstrene kunne flytte inn. I februar 1929 kom først sr. Samuela og nøyaktig en måned senere, sr. Xaveria, slik at i løpet av ett år var der en kommunitet på fire søstre. Sammen gjorde de i stand både kapell, rom for presten og rom for søstrene. Siden ble det opprettet et katolsk sykehus som fikk det offisielle navn St. Olavs klinikk. Klinikken startet med en avdeling for øre-, nese- og halspasienter, en avdeling som med tiden kom til å være den eneste i sitt slag.
Kapellet på klinikken fungerte som menighetskirke, noe som medvirket til at søstrenes historie i Tønsberg ikke lar seg skille fra selve menighetens historie.
Under krigen ble soldater og sivile tatt imot til spesielle undersøkelser. Da dr. Kragerud ble arrestert av okkupasjonsmakten, måtte man stenge avdelingen for øre-, nese- og halspasienter for resten av okkupasjonstiden. Søstrene åpnet en fødeavdeling, noe som nettopp da svarte til et påtrengende behov. Da roligere tider kom, kunne dr. Kragerud gjenoppta sin praksis. I tillegg kom det en øyeavdeling.
I årene 1959 til 1965 kom det til St. Olavs klinikk flere unge jenter som ville ofre sin tid på å hjelpe de syke. Noen av dem var over et år på denne klinikken og noen trådte inn hos søstrene i Reinbek.
Fra januar 1971 kom St. Olav klinikk med i helsemyndighetenes interimsplan, noe som medførte en helt ny regnskapsføring: klinikkens etter hvert offentlige budsjett ble skilt fra søstrenes interne bokføring. Dette var en helt naturlig utvikling, som allikevel kunne sees som et forvarsel om kommende forandringer: stadig mer styring fra det offentlige, i tillegg til sterkt voksende personalmangel hos søstrene selv. Høsten 1973 ble den tunge beslutning tatt: Vi får selge klinikken.
Alt mens salgsforhandlingene pågikk, hadde ledelsen gått i gang med å skaffe husvære for gjenværende søstre. Søstrene flyttet inn utpå våren 1974.
I dag er det Sr. Faustyna, Sr. Agnes og Sr. Regina som holder hus ved siden av kirken i Botnegata. (Kilde: http//stelisabeth.katolsk.no)
