Denne artikkelen ble publisert i Byavisa Tønsberg i 2005.
– Kom inn, sier Lars Fuglevik, kinosjefen, idet han åpner døra til sin treetasjers leilighet i Botnegata på Træleborg. – Jeg håper bare vi er kvitt fårikålosen her nå, det har lukta lam her i flere dager, sier han. Men han regner med at det nok ikke blir så lenge til neste duftbølge. Det er så moro å lage mat.
ELSE MARIE HØST
Og nei. Det var ikke noe fårikålparty han hadde, lederen for den største av de to flersalskinoene i filmbyen Tønsberg:
– Bare meg selv. Det er trivelig å lage mat til andre, men jeg liker å lage bare til meg selv også. Særlig tradisjonell norsk mat, selv om jeg vel får innrømme at det kan bli noe Fjordland innimellom. Men god mat er viktig.
– Og du holder fasongen?
– Trener mye, da, sier han.
– Ikke akkurat for fasongens skyld, jeg syns det er moro. Hver tirsdag og torsdag på treningssenteret – fra kvart på syv til halv åtte om morgenen. Det gir mer overskudd. Og jeg har verdens beste samvittighet når jeg kommer hjem og lager noe god mat.
Fra sivilarbeider til “årets beste”
Han skulle egentlig bli lærer, Stokke-gutten. Tok Lærerskolen på Eik og plusset på med et år på Blindern, og underviste i to år i Oslo og Lier:
– Gode år, det – men jeg ville hjem igjen. Mange av vennene fra lærerskolen bodde her, og familien min. Så jeg tok et lærerår i Stokke før jeg måtte gjøre meg ferdig med siviltjenesten. Og den fikk jeg ta på Tønsberg Kino, som det het den gang.
– Siviltjeneste på kino?
– Det var jo en liten privatbedrift på den tiden, og ikke gikk den med overskudd – så de fikk ta inn sivilarbeidere. Og jeg hadde oppgaver rettet mot skole og barnehage. Film og fritid, forskjellige tilbud. Det var i -94. Og etter tjenesten var jeg lærer igjen, en kort periode.
Men kinodrift var interessant, så snart bar det tilbake til Brygga. Og etter tre år var han kinosjef, fortsatte da Svensk Filmindustri – SF kino – overtok i ’99, og nå har han ansvaret for de tre kinoene selskapet har i Norge.
– Her i Tønsberg, og i Moss og Lillestrøm, foreløpig.
– Årets beste kinosjef er du også?
– Det er en stund siden nå. Norske Filmbyråer utnevner en hvert år, sier han og snur seg fornøyd mot benken som skiller stue og kjøkken: – Prisen var på 10.000, så jeg kjøpte den oppvaskmaskinen der!
– Du vil kanskje snakke mer om mat og servering og sånt?
– Servering skulle gå greit, i ni år hadde jeg sommerjobb som servitør på restauranten i Frognerparken i Oslo, begynte det første studieåret, og det passet jo bra med lærerjobben også. Men jeg vil jo ikke spore deg av!
– Så si litt om denne filminteressen?
Spør ikke om favoritter!
– Der, sier Lars, – tenker jeg mest på det brede publikum, som det heter. Det er noe av utfordringen, det hele tiden å ha noe som appellerer til både barn, familie, ungdom og voksne. Alle skal få sitt.
– Dine egne favoritter?
– Det spørsmålet får jeg stadig, og jeg syns det er superekkelt! Det blir så mange favoritter, en i hver sjanger. Det er jo hele tiden nye ting som påvirker deg, i større eller mindre grad. Og det siste en har sett sitter sterkest. Men det viktigste er jo at det ikke er seg selv en skal glede, men publikum.
– Og dere har alle seks salene godt besatt?
– Det varierer naturligvis. Filmtilbudet må være en kombinasjon av det bredeste brede kommersielle og det smaleste smale som ikke kan forventes å gi overskudd. Men Tønsberg skiller seg ut her i forhold til andre byer på samme størrelse – vi har et veldig oppegående publikum som setter pris på alternativ film.
Et lite hus i hagen
Så Lars er fornøyd. 37 år, alt hår i behold, en ørliten fiks skjeggstubb rett under underleppa. Skjenker kaffe der ved bordet i kjøkkenkroken – den som nok engang var veranda i en romslig enebolig. Nå er godt over halvparten leid ut, huseieren selv har kombinert kjøkken og stue – der en svær rød sofa tar mesteparten av plassen og bok- og platehyller resten – mens åpne trapper går både opp til soverom og ned til kjellerstue.
Trivelig nok. Men nå skal han bygge seg en liten enebolig i en krok ute i hagen:
– Der hvor de to bilene står. Jeg går sammen med søsteren min om prosjektet – hun er prost i Åsnes i Hedmark. Trine Færevåg. Hun leier ut den store leiligheten og jeg denne når jeg flytter inn i det nye huset. Om et halvt år.
– Et halvt år?
– Det er avtalen med byggefirmaet. Men skulle det skjære seg kan jeg alltids bo her et år til, det er jo bare meg. Singel homse.
Der smiler han bredt og beroligende: – Det er ingen hemmelighet. Alle vet jo det. Og det er lite å snakke om.
– Det kan bli for mye?
– Ja. Noen trenger jo fremdeles litt oppbakking. Men vi får ikke overdrive, i perioder kan det bli i meste laget av TV-debatter og avisoppslag, om det er aldri så vel ment. Jeg er bare redd det kan forsterke fordommene som ennå sitter igjen her og der. De fleste av oss er jo vanlige folk – hva nå det vil si . . .
– Som for eksempel slalåm- og utforinstruktører?
– Hvor har du den fra? Den er litt på viddene, for det er vel liksom meg du sikter til. Jeg driver med telemarkskjøring. Med fjellski! Og med lang erfaring har jeg muligheten til å gi noen råd og vink. Bare det. Noen kvalifisert instruktør er jeg ikke!
Mer jobb
– Men du arrangerer iallfall fjellopphold med skimuligheter?
– Sånn kan du jo si det. Vi er tre venner som har leid et gammelt hotell på Hallingskarvet, fra desember til mai. Etter dagens standard er det mer å regne som en stor hytte – men der kan vi være en flokk på minst tretti, med stort og smått. Og med umiddelbar nærhet til både løyper og bakker.
– Og sånt har du tid til?
– Alt er jo helgebasert. Helger og ferier. Kameraten min og jeg lager maten, kona hans tar seg av det estetiske . . . Det er et sjarmerende sted å feire jul, med venner og venners venner. Og alle er med på finansieringen. Nå skulle vi tatt fatt på den fjerde sesongen.
– Skulle?
– Ja. De to partnerne mine skal adoptere et barn fra Etiopia – og min egen jobb er blitt noe endret i løpet av året, det blir mer reising og oppfølging.
– Det betyr enda større og bredere ansvar og myndighet?
– Jojo. Det er litt tidlig å definere det. Men mer jobb blir det. Så nå kan vi bare satse på en samling i påsken.
– Men på den tiden står vel huset i hagen her klar til innflytting?
– Skal vi se optimistisk på det, er alt på plass da! Palmesøndag er ikke før 9. april.
