Det blå som forsvinner i det blå.
Horisont som hvelver seg –
en himmel som er krummet.
Der forsvinner en utover sine grenser.
På leting, utfart – for å tekkes visjonen.
Mens en sitter på brygga.
Kjærligheten er lagt i avskjeden.
Det evige far vel.
Eller å ikke gi tapt – miste noe.
Den kjærlighet som gir frihet,
var noe en mistet.
La andre gå foran en selv,
det ligger nok ikke i horisonten.
men en vil finne den der.
Det fikk kystens gutter merke.
Når skuta gikk inn i den blå
horisonten.
Og når himmelen veltet seg over dem
i det uendelige.
Med et hav av stjerner uten ende,
der oppe i det kosmiske blå.
Lengsel og kjærlighet ble ett.
Der bak visjonenes blå horisont.
En satt ikke lengre på brygga.
Men var den en hadde tenkt seg der bak.
Nå var en blitt Tristan som hadde et mål.
Der bar frem mot hjemkomsten.
Som var blitt alt det en kunne tenke seg –
tragedien var aldri i ens minne.
Den horisonten en hadde reist inn i –
åpnet seg fra baksiden
og tilbakekomsten lå foran.
Brygga lå der. Den var tom –
forventning og visjon,
avskjed og hjemkomst.
ble det det dreide seg om.
Å komme hjem.
Tekst og illustrasjon: Ragnvald Larsen, Ødekjæregutt.
