De første kundene er på plass rett før klokken halv ni. Den blide 70-åringen er for mange et kjent og kjært ansikt på torvet.
SILJE MOSSESTAD tekst og foto
– Vi kan sammenligne oss med kjøpmannen på hjørnet som også er borte, sier Bodil Ellingsen.
Fortsatt er det behov for en god, gammeldags torvbod. Ikke minst med tanke på det sosiale.
Trofast hver fredag
Kundene svikter ikke Bodil når hun trofast kommer med hjembaksten hver fredag.
Klokken åtte presis er Bodil på plass med vogna på torvet. Med en gang begynner hun å rigge seg til. Det tar tid å få på plass alle varene og gjøre i stand slik at hun kan kjøre bort bilen, eller «hesten» som assistenten John Heggtveit kaller den. Han passer boden når Bodil kjører bilen bort fra torvet og parkerer.
– Vi er så glad i Bodil og Bjarne, sier John og tar et godt tak rundt Bodil. Han har kjent ekteparet Ellingsen i mange år.
– Svigermor begynte på torvet i 1946. Svigerfar kjørte med hest ned til bussen. Derfra måtte hun ta bussen videre til torvet i Tønsberg, forteller Bodil.
Stamkunder
Hun har ikke engang fått satt ut varene før den første kunden kommer.
– Jeg skal ha egg. Disse eggene er større, har gulere plomme og er ferske. Derfor kjøper jeg egg her og ikke på butikken, sier Inger Ness som har vært stamkunde i mange år. Hun fortsetter å skryte av eggene mens hun betaler.
– Egg har alltid vært det tradisjonelle her hos oss. Før i tiden var det slik at dersom man skulle fornye hønebestanden, ble hønene slaktet og solgt på torvet, forteller Bodil.
Knekte egg
I 1960 overtok hun og mannen salget på torvet.
– Vi fikk et eget privat og offentlig slakteri. Da solgte vi kylling, høns og egg på torvet. Men i 1970 ble det forbudt å selge slakt på torvet. Det var fremdeles godt eggsalg, og vi begynte å selge grønnsaker i tillegg. Da det var mye knekte egg, begynte jeg å lage kakebunner. Disse ble godt mottatt. Etter hvert ble det mange supermarkeder som var lettvinte for travle husmødre. Dermed ble det mer stille på torvet. Mot slutten av 80-årene ble det moderne med nisjer i landbruket, noe jeg benyttet meg av. Jeg fikk derfor mitt eget hjemmebakeri, fortsetter Bodil mens hun legger fram utvalget. Her er kromkaker, syrina, tebrød, aprikoskaker, sitronkake, sjokoladekake, eplekake, fyrstekake, kransekake, Mor Monsen, marvposteier og mye mer.
– Jeg selger mange forskjellige formkaker og en del småkaker. Det går mye av disse kakene om sommeren også. Høysesongen er selvsagt desember.
Levd av torvet
Kakebunner går også unna. Folk i alle aldre kjøper kaker. Både menn og damer. Husmødre av den eldre garde har mye dårlig samvittighet for at de kjøper ferdiglagde kaker og ikke baker selv.
– Mange synes det er fint at vi er her. Jeg får stadig høre at varene vi selger er billige. Vi kunne sikkert skrudd opp prisene og likevel fått solgt mye. Men jeg synes ikke det er nødvendig. Vi har levd av dette torvet, og har aldri kjøpt opp noen varer. Alt vi har her har vi produsert selv. Og vi har levd bra og fått fire unger, sier Bodil og ler en trillende latter. Hun har godt humør, men påstår selv at mannen hennes er enda mer sosial.
– Det er han som har stått her i alle år og kjenner alle. Jeg står her mest på fredager. Ellers er jeg hjemme og baker. Men vi får god hjelp av sønnen og svigerdatteren vår.
Bijobb
–Få med at vi selger honning også. Sønnen min har bokstavelig talt en bi-jobb utenom selve gården, ler Bodil.
Før klokken har passert ni har flere kunder vært innom og handlet.
– Torvet er ikke hva det engang var. Mange synes det er trist at det er så lite liv på torvet og så få torvboder. Jeg prøver å fortelle at de må bruke torvet. Det har tatt seg litt opp i det siste, synes jeg. Men fortsatt kan folk bli enda flinkere til å komme hit.
