Tekst og foto: Per-Espen Løchen
Gatestumpene klatrer så vidt opp fjellsiden mot Haugar fra hver sin kant. De er siste rest av en vei som forsvant.
Torvgata strekker seg i dag inn til Carl E. Paulsens plass. Før søndre inngang til Farmandstredet og straks inn til høyre – øverst i Torvgata – sees en kort, bratt bakke. Den leder opp til to hus og et uthus.
Her lå Gunnarsbøveien.
Eller rester av den.
Noen steinkast unna i øst ligger den andre veienden. Stumpen framstår som et tilfeldig sidesprang opp fra fortauet i Stoltenbergs gate. I noen få tiår levde Gunnarsbøveien i beste velgående mellom Torvegaten og Snorres gate. I enda eldre tider het den Møllebakveien.
Alt imellom tilhørte en svunnet tid.
Byens korteste gate
Siste rest av Gunnarsbøveien var byens korteste gate før den avgikk ved døden i 1982.
På folkemunne ble den lille avstikkeren kalt Osebergbakken. Ikke på grunn av Osebergskipet, men fordi den kjente vognmannen Petter Hansen Oseberg bodde på toppen sammen med hestene Svarten og Blåa rundt århundreskiftet.
Gunnarsbøveien 1 huset en forretning for kjole- og kåpesøm i begynnelsen av århudreskiftet. I nummer 5 bodde skreddermester Johan Kristian Johansen med familie. Den gamle stallgården lå i Gunnarsbøveien 11. Huset i nummer 3 tilhørte seilmaker Emil Pedersen og senere hans sønn, byggmester Oscar «Pjåppa» Pedersen.
Her bodde i sin tid familiene Bjune, Normand, Andersen, Arnesen, Sjøblom, Larsen, Heian, Hansen, Johansen, Ditmandsen, Abrahamson, Pedersen, Frantsen, Arnesen, Birkeland, Haug og mange flere.
Garver Stensrud og senere Hem holdt til i kjelleretasjen på hjørnet mellom Gunnarsbøveien og Gråbrødregaten. Tobakksforretningen var travelt besøkt til langt inn i nyere tid.
Fikk dødsdommen
Navnet fikk Gunnarsbøveien fordi den ledet ut mot området Gunnarsbø. I nyere tid hører Gunnarsbø-navnet til parken og det gamle rådhuset i østre ende av Øvre Langgate. Villaen der var rederboligen til Morten Wilhelm Wilhelmsen. I 1929 ble hele eiendommen donert til Tønsberg kommune.
Men på 1800-tallet var Gunnarsbø – eller Gunnersby – navnet på hele strøket sørøst for Jernbanegaten.
For dem som bodde på Gunnarsbø, var veien til – og Gunnarsbøbakken opp mot sentrum – den som måtte forseres for å komme raskest til Torvet og bryggene.
Men gatens lykke ble kort.
Sakte, men sikkert slukt
Kommunens steinknuseverk lå der Telegården senere ble bygget. Steinbruddet ble trolig startet for rundt 180 år siden og knuste stadig mer av den historiske Haugathing-kollen. Porfyr fra utbrytningen i selve fjellet ble smadret her på støyende vis og til stor plage for naboene.
På folkemunne ble det kalt «Møllebakkbruddet» eller «Møllebakkehølet». Men helst bare «Bruddet».
I 1913 søkte Tønsberg Telefonselskap om å overta området for å bygge automatisk telefonsentral. 15. mars to år senere ble Gunnarsbøveien stengt for all trafikk. Da var arbeidet med nye Slagenveien, som skulle føre helt inn til Torvgaten, nådd så langt at veien ikke lenger var brukelig.
Den nye delen av Slagenveien åpnet rundt 1918.
Bruddet slukte sakte, men sikkert Gunnarsbøveien.
Gamle Haugathingsgate
En rekke gater i sentrum fikk nye navn og adresser rundt århundreskiftet. Store Kammegate ble omdøpt til Feyes gate. Gamle Wergelands gate og Jon Darres gate ble borte med utbyggingen av Norske Folk-bygget (Kremmerhuset) rundt 1970.
Seebergs gate ble halvert i forbindelse med oppføringen av Farmandstredet.
Gamle Haugathingsgaten lå ikke langt unna der den nye utgaven fins i dag. Den var kort og svingte inn fra Møllebakken til Byfogdløkken. Navnet fikk gaten 27. januar 1882 sammen med blant andre Gunnarsbøveien.
Haugatingsgaten gikk også på sakte vis inn i historien etter et vedtak i formannskapet.
Dagens Haugatingsgaten er den lille, adressefrie stumpen opp fra Stoltenbergs gate mot Haugarrock.
Dramatisk krigsprotokoll
Under annen verdenskrig var inngangen til bomberommet «Minær’n» der Haugarrock i dag har sine lokaler.
Dypt under Haugar – under det gamle Mads Gregersens minde – ble det sprengt ut et administrasjonsrom for det sivile luftverns nødsentral. Dit hadde man direkte forbindelse til flyvaktene i Slottsfjellstårnet fram til tyskerne oppdaget og stanset vaktholdet.
Men inni Haugar fortsatte de sivile vaktene, politi og hjelpepoliti med sitt forsvarsarbeid. Her lå blant annet protokollen der gamle politikonstabel Gustav Kalleberg refererte følgende ved krigsutbruddet 9. april 1940: “Her er sterk oljelukt overalt, og dem bomber på en båt ved Bolærne”.
Rykter om brannstasjon
Like etter krigen ble Gunnarsbøveien enveiskjørt fra Torvgaten. Rykter sa at den nye brannstasjonen skulle bygges i Bruddet. Det var en naturlig tanke ettersom den gamle brannpostens kanoner sto der øverst på Haugar og varslet for å skaffe folks hjelp når ulykken var ute.
Kanonene ble senere flyttet til Slottsfjellet og brukes som byens saluttkanoner på nasjonaldagen.
Ved oppføring av Telebygget i 1961 og Norske Folk-gården (Kremmerhuset) i 1969, forsvant de fleste av veiens tilhørende eiendommer. Bebyggelsen i østre del av den gjenværende veistumpen ble omadressert til Stoltenbergs gate.
Adressene Gunnarsbøveien 1 og 3 var de siste som forsvant i 1982. Da ble veistumpen en forlengelse av Torvgaten.
