Hekta på slekta

Denne artikkelen sto på trykk i Byavisa Tønsberg i 2007.

Willy Fredriksen ville finne ut hvem slektningene hans var og endte opp på en alpakkafarm i Virginia. I Vestfold er over 480 personer hekta på slekta.

Siden 1996 har Willy Fredriksen fra Nøtterøy sittet bøyd over datamaskinen og klikket seg tilbake til fortiden, gravd opp røtter og stiftet nye bekjentskap rundt i hele verden. Med nyoppdagede nimenninger i Sverige og syvmenningen i USA har ingeniør og slektsforsker Willy Fredriksen lagt verden under sine føtter.

– Har man først begynt med dette, er det en stor fare for å bli hekta, smiler han.

– Det er dette med å klare å knekke nøtter, være nysgjerrig og det å få være litt Sherlock Holmes, forklarer han. 

– Dessuten, man må jo kjenne fortida for å gå inn i fremtiden. 

Små tilfeldigheter

En dag lå det en e-post fra en ukjent mann i innboksen til John Ludvigsen, leder for DIS Vestfold (Databehandling i Slektsforskning). Mannen, som skrev at han var bosatt i Japan, lurte på om John kunne hjelpe han i gang med å finne oldemoren, som skulle ha bodd i Norge. Etter noen tastetrykk og dykk ned i bøkene kunne John konstatere at mannens oldemor hadde tjenestegjort på samme gården som Johns mor var oppvokst på. Et sammentreff som stiftet vennskapsbånd over kontinenter. Det er nettopp disse små tilfeldighetene som gjør det hele så spennende. 

– Folk er nedlesset av inntrykk i dag, men vi mangler peiskroken hvor bestemor sitter og forteller historier om hvem vi er og hvor vi kommer fra, forteller John.

– Det høres kanskje banalt ut, men det er nok noe av det som lokker oss til å grave. 

Tidskrevende hobby

DIS-Norge er landets største slektsforskerforening, og har i dag over 7500 medlemmer i hele Norge. Foreningen ble stiften for seksten år siden. Det er for øvrig mye som har forandret seg siden foreningen ble stiftet.

– Teknologien har gjort slektsforskning mye mer tilgjengelig, forteller John. 

– Det er lettere å komme i et miljø som driver med slektsforskning, og man trenger ikke lenger å ha slektstreet sitt i skoesker. Man kan plotte det rett inn i enkle dataprogram, forteller han og innrømmer at det er en hobby som krever sine timer foran datamaskinen.

– Det går med en del timer når man først setter seg ned ja, påpeker han. 

– Det hender ofte at jeg setter meg ned i ellevetiden på kvelden og blir sittende noen timer utover i natten, smiler Willy. 

– Det er med andre ord ikke en hobby for dem som har småunger. 

Hvem var oldemor?

Foreningen DIS-Norge har 19 lokallag som med noen få unntak dekker hvert sitt fylke. Hjemmesiden og medlemsbladet ”Slekt og data” er foreningens viktigste formidlingskanaler, sammen med kursvirksomhet for alle fra nybegynnere til erfarne slektsforskere.

– Det er fort gjort å gå i baret. Kursene våre lærer folk å håndtere kildene riktig, forteller John. 

– Det er mange som nesten får en samlemani på slektninger, smiler han.

– Men desto lenger bak i tid man kommer, desto flere er det å holde styr på og da faller kvaliteten ofte også. 

– Det interessante er jo å se hvem disse menneskene var også, ikke bare når de var født og hva de het, legger Willy til.

Spør familien

Som en nybegynner i slektsforskning er det lett å gå seg vill blant slektstrærne og miste motet når ingen nøtter ser ut til å knekke. 

– Det mange som oppdager at de har begynt for sent og så angrer de på at de ikke spurte mer om sin egen familie da besteforeldrene levde, forteller Willy. Å være medlem i en forening og et miljø kan heldigvis hjelpe en bortkommen slektsforsker å komme mål. 

– Det beste er å finne dem som er godt dokumentert. Du er derfor veldig heldig hvis du finner en prest eller kriminell i slekta, smiler John.

Slekta for nybegynnere:

1. Spør familien. Titt på fødselsattester, ekteskapsattester og dødsattester, og sett deg ned og bla i de gamle familiealbumene. 
2. Skriv ned alle opplysningene du finner og hvor du har funnet dem. Et dataprogram kan hjelpe deg å holde orden på alle opplysningene. Eksempler på slike dataprogrammer er Embla, Legacy, PAF, Family Tree maker og Disgen. 
3. Vær kildrekritisk. Mange av opplysningene som finnes på internett og i bygdebøker er resultater av hva andre tror er riktig. Kirkebøker og offentlige dokumenter er derimot primærkilder som er til å stole på. 
4. Lær deg grunnleggende metoder før du setter i gang med arbeidet. Det kan spare deg for mye ekstraarbeid. Begynn med en lærebok om slektsgransking, som for eksempel ”Våre røtter”. 
5. Del kunnskapene dine med andre. Vær behjelpelig når andre trenger informasjon om deg. Du vil få like mye i retur. 

Her finner du slektningene dine: 

1. I bygdebøkene. Her finnes informasjon om slekta og gårder hvor familien har bodd. Biblioteket kan hjelpe deg med å finne bygdeboka fra den bygda familien din kommer fra.
2.  Folketellinger i Digitalarkivet. Befolkningen i Norge er registrert mange ganger og flere av dem er søkbare på nettet. Bruken av Digitalarkivet er gratis. 
3. Kirkebøkene. Her finnes informasjon om dåp, konfirmasjon, vielse og dødsfall. Noen kirkebøker er søkbare på internett mens andre finnes som mikrofilm på biblioteket. De eldste kirkebøkene er fra begynnelsen av 1600 – tallet. Kirkebøker frem til ca 1930 er tilgjengelige.
4. Meld deg inn i en forening. Som medlem av en forening får du veiledning og gode tips. Besøk http://www.disnorge.no for mer informasjon.