Tekst og foto: Merete Sillesen
Diagnosen hun fikk som 53-åring, sjokkerte Jorunn (71). Men den parkinsonsrammede kvinnen nektet å la seg stoppe. Siden ble trening hennes beste medisin.
– Symptomene startet da jeg var omkring 50 år, men jeg overså dem så godt jeg kunne. En stund. Så innså jeg at noe måtte være galt. Men jeg var overhodet ikke forberedt på diagnosen nevrologen ga meg i januar 2007, sier Jorunn Rustan fra Revetal.
Ved Parkinsons sykdom mister kroppen gradvis evnen til å bevege seg normalt. Dette fører blant annet til trege bevegelser, stive muskler og skjelving. For Jorunn startet det med skjelving. I tillegg hang armene rett ned og svingte ikke med da hun gikk.
Om lag 8.000 personer i Norge er rammet av sykdommen.
Velger et aktivt liv
Jorunn bor ved Sunneklepp like nord for Revetal og klarte i starten ikke å snakke om diagnosen uten å gråte.
Hun skaffet seg informasjon om sykdommen og lærte hvor forskjellig den kan arte seg fra person til person. Hun forsto at det derfor var umulig å få en sikker diagnose og bestemte seg for å fortsette med aktiviteter hun likte.
Ektemannen Truls, deres tre barn og resten av familien pluss venner, har vært støttende hele veien. Fem barnebarn, hund, høner, hagearbeid, naturen og bøker er noe av det Jorunn bruker tiden på nå.
Men mye tid går med til daglig trening.
– Jeg opplevde å bli bedre av fysisk trening, og gikk både på bassengtrening med fysioterapeut og svømte i varmtvannsbassen, sier Jorunn.
Det første halve året etter at diagnosen var et faktum, ville ikke Jorunn ta medisiner. Men etter å ha vært på et yngreseminar, ble hun imidlertid overtalt. Hun erfarte at det var langt yngre mennesker enn henne med samme diagnose. Da forsto Jorunn at medisiner kunne hjelpe henne til å få et godt liv med Parkinsons sykdom.
Hun praktiserte den gamle, kinesiske kampsportgrenen tai chi. Treningen brukes i dag av pasienter med kroniske sykdommer fordi den blant annet fremmer balanse, fleksibilitet og styrke. Hun deltok også på spinningtimer, trente med personlig trener – og ikke minst ble hun en svært ivrig turgåer.
– Jeg har på mange måter vært heldig ettersom progresjonen i sykdommen har gått såpass sakte, fastslår Jorunn.
Faller oftere enn før
– I begynnelsen kunne jeg gå turer alene, men det tør jeg ikke lenger. Jeg går sammen med en venninne eller en turgruppe to, tre ganger i uka. Helt avhengig er jeg av disse turene samt styrkeøvelsene jeg daglig gjør hjemme og spinningtimene.
Den største utfordringen for Jorunn er nå å komme i gang. Selv om hodet vil at hun skal begynne å gå, er ikke beina alltid samarbeidsvillige.
– Truls teller meg ofte i gang, og jeg har tenkt å kjøpe en metronom. Det er en taktmåler som lager en konstant tikking i et jevnt tempo, forklarer Jorunn.
Til tross for startvanskene, gjør den spreke dama snart en rekke knebøy, en favorittøvelse for balansen. Jorunn kjører bil og er en selvstendig og aktiv dame. Men 71-åringen innrømmer at hun er glad Truls gjør det meste hjemme.
Ekteparet bor i hans barndomshjem på Revetal sammen med hunden Peanut (11) og noen høner.
– Jeg tar medisiner fire ganger daglig og er helt avhengig av dosett for å huske det, sier Jorunn og ler.
Smil og latter sitter løst både hos Jorunn og Truls. Den blide dama går mest med stokk inne og staver ute.
– I løpet av alle disse årene har symptomene blitt sterkere og flere, og jeg blir lei meg hver gang jeg ramler. Heldigvis har fallene aldri ført til annet enn noen blåmerker og frustrerte tårer, sier Jorunn.
En annen utfordring er stadig mer rastløse bein når Jorunn legger seg. Hun må ofte stå opp, men mens Jorunn før kunne legge seg på sofaen og se litt på tv, må hun nå aktivt stå og gå. Dette påvirker søvnen, og Jorunn tar takknemlig imot alle råd mot urolige bein.
Her skal intet forbli uprøvd.
Gleder seg over livet
Jorunn har nok overrasket – for ikke å si imponert – legen sin flere ganger. I 2008 var hun eksosrypa til Truls da de kjørte motorsykkel langs Route 66 til California i USA. Hun glemmer aldri hvordan følget på 26 motorsykler dundret inn i Las Vegas en mørk kveld.
– Mest overrasket ble legen da jeg, sammen med Truls og et vennepar, gikk den ti mil lange pilgrimsvandringen til Santiago de Compostela i Spania i 2013, sier Jorunn med et smil.
– Vi gikk i regn og sol. Det var slitsomt, men ga en opplevelse jeg aldri ville vært foruten.
Jorunn forteller også om fire rehabiliteringsopphold på Unicare Fram i Bærum. Dette er et tilbud hun håper alle med Parkinson kan få når diagnosen er et faktum. Enorm motivasjon er det å se hvordan andre takler sykdommen, og Jorunn har lært mye.
– Nå lader vi opp til neste tur. I oktober reiser vi nemlig til Los Angeles for å gå på konsert med Pink Floyd-frontfigur David Gilmour, sier Jorunn med et stort smil.
– Jeg trenger kanskje litt tilrettelegging, men kan være med på det aller meste. Og slik håper jeg det fortsetter enda i mange år fremover.
Én kommentar
Fantastisk jente/ dame som ikke gir seg Ove , blid som ei lærke .. Har trena i sammen med henne i endel år og gått/ går turer i lag med Jorunn i turgrupper Tur/Litteratur Revetal Bibliotek .. Jorunn Rustan og Solveig Skuggedal gikk opp turer som vi alle kunne gå .. Et fantastisk forbilde ❤️