Under høymiddelalderen og senmiddelalderen (ca. 1100-1500) var kongsmakten og kirken ofte i konflikt med hverandre, men da kristendommen ble innført på 900- og 1000-tallet samarbeidet de to institusjonene usedvanlig godt og effektivt.
ESPEN JØRGENSEN tekst og foto
Korset og sverdet gikk nærmest hånd i hånd. Kongene samarbeidet gladelig med kirken og vise versa. Kongene og deres soldater kunne fungere som en effektiv brekkstang som med sverd i hånd kristnet by og land.
Anerkjennelse
Kongsmakten sørget for å hjelpe kirken til å etablere seg, til gjengjeld fikk kongene kirkelig støtte og anerkjennelse, noe som var greit å ha i en tid der flere sterke menn kjempet om tronen. Olav Haraldsson, bedre kjent som Olav Den Hellige, spilte på lag med kirken da han kristnet landet.
Olav hadde med seg fire biskoper fra England, og den viktigste av disse var biskop Grimkjell. Han var Olavs nærmeste rådgiver når det gjaldt kirkesaker.
Får fotfeste
På Olav Haraldssons tid hadde kristendommen begynt å få fotfeste i flere deler av landet, deriblant i Viken, som Tønsberg og resten av Vestfold hørte til. Det var besluttet på lagtingene rundt omkring i Norge at kristendommen skulle innføres. Mange steder gikk dette relativt greit, men noen tviholdt på åsatroen, og i slike tilfeller skal Olav og hans menn ha gått hardt frem. Flere steder kom det til væpnet konflikt.
Olav startet sin misjonsvirksomhet rett etter slaget ved Nesjar, han gikk hardt frem og kristnet med hard hånd. Olav skal dessuten ha vært meget fast og bestemt når det gjaldt religionsspørsmålet. Ifølge nedtegnelser fra Olavs samtid, gjorde han det helt klart at det ikke var rom for andre religioner enn kristendommen i hans rike.
Olav oppholdt seg for øvrig ofte i Tønsberg, som var en viktig kjøpstad i hans rike.
Satte tydelige spor
Noe av det aller viktigste som skjer for kristendommen i Norge, finner sted i 1024 på Moster. Her holdt Olav og hans hirdbiskop Grimkjell ting med de lokale bøndene. På dette tinget utarbeider de kristenrettsbestemmelser for hele riket. Dette er praktiske og konkrete tiltak som folk skulle forholde seg til, altså retningslinjer på hvorledes man skulle utøve sin nye religion. Det ble for eksempel forbudt med utburd, det vil si å sette ut uønskede barn for å dø. Utburd var ikke i samsvar med den kristne lære. Å holde treller ble heller ikke tillatt. Alle mennesker var like mye verdt etter kristendommens syn.
Menn og kvinner som levde og virket i Tønsberg, ble også etter hvert påkrevet å følge disse reglene og retningslinjene. Tønsberg fikk utover middelalderen en rekke viktige kirker og klostre, blant annet Olavsklosteret, noe som forteller oss at Olavs møtet på Moster satte sine tydelige spor i Vestfoldbyen.
En sterk kongsmakt
Samarbeidet mellom kongsmakten og kirken var sterk, og det var særs uklokt for høvdingene å sette seg opp mot en sterk kongsmakt. De norske kongene kunne bruke hovedkirkene i rikssamlingen. I motsetning til kongene i Sverige og Danmark, eide de norske kongene hovedkirkene i Norge. Kongene brukte kirkene for å markere sin makt overfor de lokale høvdingene, og ettersom høvdingene i Norge var mer avhengige av kongsmakten enn de som holdt til i Sverige og Danmark, måtte de pent akseptere kongekirkene.
Store konsekvenser
Den hedenske kulten var gjennom århundrer sterkt integrert i samfunnslivet, og kunne ikke gå i oppløsning uten store endringer. Men på grunn av høvdingenes sentrale posisjon i kulten, medførte deres overgang til kristendommen at grunnen for hedendommen forsvant. Høvdingene var som sagt avhengige av kongemakten, og kongsmaktens religion var som allerede nevnt kristendommen.
At kristendommen fikk fotfeste i Tønsberg, Vestfold og resten av landet fikk store konsekvenser på alle samfunnsområder, og ikke minst i menneskenes liv. Politikk, kunst og økonomi, samt forholdet mellom kjønnene og arbeidsrutiner ble endret. Helligdagen (søndag) ble innført, og forestillingen om et liv etter døden ble utbredt. Norge ble nå dessuten en del av det kristne, katolske Europa, og gikk dermed inn i den europeiske middelalder.
Kristendommens innføring i Norge var på ingen måte en brå prosess, men langsiktig. Men kongene og kirken fant en felles plattform, og sammen tok de over det gamle høvding og ættesamfunnet.
