Denne artikkelen ble publisert i Byavisa Tønsberg i 2005.
Jarlsberg Fritidssenter består av mange ulike klubber og aktiviteter. Med stor dugnadsånd tilbringer mange ivrige sjeler og flyentusiaster flerfoldige timer på sin spesielle hobby.
SILJE ELISE MOSSESTAD tekst
TRI D. NGUYEN foto
– Hopp inn! Du må ikke få panikk hvis døra åpner seg altså. Det hender av og til. Men det er ikke farlig, sier Michel Verheughe (57).
– Ehhh…. Neida!
Lettere anspent, men godt og forsvarlig fastspent tar vi av fra rullebanen på Jarlsberg. Grunnen til at døren kan åpnes er at man kan ta bilder i lufta.
Sammen med et annet mikrofly og et akrobatikkfly skal vi fly i formasjon over Tønsberg sentrum.
– «Torp! Lima, November, Yanki, Lima, Tango!»
Disse ordene høres merkelige og uforståelige ut for oss som ikke er vant til å være i lufta. Dette er luftfartsverkets internasjonale koder for registrering på flyet, og gjentas med jevne mellomrom når man har forbindelse med tårnet.
Denne søndagen er det en del turbulens. Vi beveger oss oppover og nedover. Det kiler og kribler i magen.
– Nå må jeg svinge unna litt! Han kom litt nærme, sier Michel. Han lurer på om alt står bra til med passasjeren.
Joda, både stemningen og spenningen er på topp. Det er fascinerende å se de andre flyene som følger oss på venstre side, litt lengre oppe i luftrommet.
Flyr hver helg
– Der nede bor jeg, sier Michel og peker mot Tolvsrød. Det er tre år siden han kjøpte dette mikroflyet sammen med sønnen sin.
– I sommer fløy jeg alene i dette flyet til Belgia, der jeg opprinnelig kommer fra. Jeg brukte 11 timer, forteller Michel. Faren hans var også pilot. Han ble skutt ned i 1940, men overlevde.
– Jeg elsker å fly og gjør det så ofte jeg kan, sier den ivrige 57-åringen.
Flyet hans er et Kitfox, det mest brukte amerikanske mikroflyet. Et mikrofly bruker å holde en hastighet på mellom 60 og 140 knop, noe som tilsvarer fra 110 til 255 kilometer i timen. Det har en tomvekt på cirka 260 kilo, og brukes kun til hobbybruk.
– Vi kan fly cirka 300 meter over et befolket område. Over vann og jord kan vi fly ned til 150 meter, men aldri lavere, forklarer Michel. Han deler interessen for mikrofly med 50 andre medlemmer i klubben på Jarlsberg fritidssenter.
– Vi skal ha et informasjonsmøte den 29. september om teorikurs til mikroflysertifikat, sier Per Halvor Rønningen, som er en av Norges mest erfarne mikroflyinstruktører.
Unge ørner og jenter
Mikroflyklubben og motorflyklubben på Jarlsberg har ikke så mange unge medlemmer.
– Det kan nok skyldes at det er en kostbar hobby, sier Per Halvor Rønningen.
Jenter er det heller ikke flust av i disse klubbene. Men «Unge ørner» er for dem som er fra 16 år og oppover, og som har interesse for fly og flymiljøet. Disse får fly til reduserte priser.
Tvillingsøstrene Christine og Helene Hallanger fyller snart 16 år, og er allerede godt i gang med å lære å fly mikrofly. Pappa Morten tok med seg jentene på flystevne på Jarlsberg i sommer. Dermed fikk far og døtre hver sin halvtime i lufta med mikrofly.
– Lysten til å lære å fly har vært der lenge før dette, men nå har vi endelig begynt. Det er kjempegøy, sier Christine og ler. Søsteren Helene er på jobb, så hun kan ikke møte oss. Jentene må nemlig spare penger til sertifikatet selv. Pappa Morten bidrar noe med økonomisk støtte. Mesteparten må de likevel betale selv. Derfor jobber de ved siden av skolen.
– Det koster cirka 20.000 kroner for 25 timer inkludert teorikurs. Men jeg har en drøm om å lære å fly småfly en gang. Jeg har allerede gjort det i tre kvarter, med instruktør ved siden av da jeg var med «Unge ørner» en helg i slutten av august på Elverum, sier Christine.
– Har noen i familien drevet med flyging tidligere?
– Nei, jeg har drevet litt med fjellklatring og dykking bare, sier pappa Morten. Han har ingen motforestillinger mot at jentene om et års tid, når de har fylt 17, kan dra ut og fly på egenhånd.
– Det er verre med mamma. Hun er ikke særlig begeistret, sier Christine.
Ruben’s flygende teppe
Inne i hangaren på Jarlsberg har lille Ruben på fire og et halvt år funnet fram et noe spesielt leketøy. Faren hans, Reidar Berntsen (38), har laget et flygende teppe til sønnen. Dette er laget av en depronplate med elektromotor foran. En pappskive med bilde av Ruben er montert slik at det ser ut som det er han som sitter på teppet. Nå svirrer det flygende teppet i lav høyde rundt i hangaren. Fireåringen er oppslukt av synet.
– Vi prøver å dempe den voldsomme interessen han har for fly, så han ikke skal ta helt av, sier pappa Reidar som selv er akrobatikkflyger.
– Han har ennå ikke vært med opp i noe fly. Det får han ikke før han spør om det, fortsetter Reidar. Han mener det ikke er naturlig for så små barn å være så opptatt av fly. Selv var han åtte år da han begynte å fly med modellfly.
Da han var 15, begynte han på hanggliderkurs. Reidar var veldig aktiv i 12 år, og fløy mye med hangglider både innenlands og utenlands. Hanggliding er ikke særlig godt egnet for akrobatikk Men interessen for akrobatikk økte.
Akrobatikkfly
I midten av 20-årene tok Reidar flysertifikat. Dette er det samme sertifikatet som for store fly opptil 5,7 tonn med 12 seter. Du må ha et slik sertifikat for å få lov til å fly et akrobatikkfly.
Akrobatikkflygning er meget strengt kontrollert. Reidar og de andre som driver med akrofly må hele tiden bevise at de er gode nok. Derfor må de ha oppflygning med jevne mellomrom og ha flyoppvisninger. Det vil si at de flyr i lav høyde foran et publikum.
– Jeg har bygd fire fly selv. To akrobatikkfly, og to skolefly. Disse flyene har vært med på å finansiere mitt eget fly. Tre til fire oppvisninger i året er også nok til å delfinansiere kostnadene mine, men for meg er det familien som har høyest prioritet akkurat nå, sier Reidar. Det hender derfor at han sier nei til oppvisninger.
Kona Hege er også glad i fart og spenning. Hun gjorde sitt første tandemhopp med fallskjerm for ti år siden. I dag jobber hun som sykepleier, men trives best sammen med gutta. Blondinen har maskuline interesser og har gjort mange spennende ting som få andre har opplevd.
Flygal familie
Familien som er bosatt på Eik er mer flygal enn de fleste.
– Vi traff hverandre i flymiljøet på Jarlsberg i 1995, sier Hege og ser bort på mannen sin.
– Da vi giftet oss 17. juni 2000, kom ei venninne av meg ned i fallskjerm på utsiden av Sem kirke med en stor plakat der det stod: «Gratulerer Hege og Reidar».
Jeg ga beskjed om at jeg ikke ønsket meg noe smykker i morgengave. Et år senere fikk jeg en spesiell morgengave på etterskudd som jeg aldri vil glemme. Dagen etter at Mette-Marit og kronprins Haakon giftet seg var det flystevne på Jarlsberg. Da ble jeg spent fast på vingen på en stor spesialbygd svensk dobbeldekker. Det var en fantastisk følelse å stå på vingen under showet på Jarlsberg, sier Hege. Episoden fristet til gjentakelse og nå har hun en drøm om å fly med F16 jagerfly.
– I 1997 satt jeg på med det amerikanske jagerflyet P51 Mustang som fløy sammen med det engelske jagerflyet Spitfire, forteller Hege stolt.
Reidar sender henne et misunnelig blikk.
– Ja, jeg må jo innrømme at jeg er litt misunnelig på akkurat det der. Du vet, jeg har jo flere års erfaring som flyger, og dette er nok mange piloters drøm. Også er det ei blondine som får smisket seg til det. Typisk altså, sier Reidar spøkefullt.
Tandemhopp
Datteren Synne (13) gleder seg til hun blir 16. Da ønsker hun seg tandemhopp. Også hun har interesse for fallskjerm, slik som sin mor.
Hjemme i stua hos familien Herholdt Berntsen er det mange lekefly i alle størrelser og varianter.
– Vi kjøpte et togsett til Ruben og håpet det ville interessere ham. Guttungen tok av lokomotivet, la en legoplate over og lekte at det var et fly, så det var liten vits i å bruke penger på det. Når vi er i butikken må jeg brette papirfly av lottokuponger til ham, sier Hege og flirer.
Pappa Reidar har også bevart barnet i seg. Hver gang familien er i Paris, må Reidar sende papirfly fra Eiffeltårnet. Han greier bare ikke å la være. Og når Ruben en dag begynner på skolen, kan det nok hende læreren må avfinne seg med papirfly i timen.
