Plastikkvifte-skogen i den ytre Oslofjorden.

24. april, 2023

12:06

2 kommentarer

Jeg kommer inn til Norge fra Europa, jeg får landkjenning noen sjømil sørvest av Færder, min barndoms yttergrense mot kontinentet – Sverige og Danmark som jeg kjente fra den tiden. I  synsranden inn mot Oslofjorden kommer Store Færder med alle sine holmer og skjær til syne.

Tekst og illustrasjon:
Ragnvald Larsen, Ødekjæregutt.

De som  tok  i mot stormene der ute fikk havet til å koke og vasket fjellrabbene rene og blottla Larvikitten.

Det har gått noen år og Color Line seiler meg hjem.

Hjem, fordi i dette landet i dette arkipelag ble jeg født, der trådte jeg mine barnesko. I bråttene og blant de ugjestmilde holmer og skjær er min kjærlighet begravet og jeg vil dit og dyrke den. Jeg er ikke nasjonalist, men jeg har fedrelandskjærlighet. Jeg tror på mine fedres nærværelse  i det landskapet jeg ble født inn i. Og kjærligheten forplikter, vil jeg si. I dag ligger strømrasla der og slynger seg utover.

Et speilblankt hav med noen små krusninger og hviler.

Inn fjorden kom det i historisk tid seilende Neolitter fra Middelhavet med sine spesielle båter som også ble rodd.

Vikingene kom og skapte liv og handel  på øyene . Så ble det seilskuter som dominerte horisonten og losyrket utviklet seg, i all slags vær gikk losen i båten  for  å hjelpe skutene som kom og gikk.

Dampbåten kom og senere store skip som fraktet varer og drivstoff til landet. Fiskere med trål og annen redskap krysset fjorden og var langt til havs og fisket.

Varden på Store Færder ble tent for å varsle skutene nattestid.  I moderne tid kom fyret på Tristein som rettledet disse moderne skipene med en sveipende lyssøyle om natten og en  rungende lur i sterk tåke, snødrev og dårlig vær. Det levde der ut i synsranden.

Effektiviteten tok seg opp   –  båtene ble større, det kom turistskip og kaianlegg måtte til. Sprenging av skjær og holmer inne i fjorden raserte sjøbunnen. Dette gikk på bekostning av livet i havet og i fjorden. Det ble lengre og lengre mellom de store fangstene i Skagerak og i fjordene for fiskerne, livet i havet skranter.

Det menneskelige avfall brer seg der som alle andre steder hvor mennesket turer frem. Og tar kvelertak på dette skjøre livet i havet. Det er som en  merkelig farge som brer  seg utover og blir sortere og sortere. Om ikke lenge er alt liv borte og havet er som sort blekk.

Minnene strømmer på, mitt fedreland som jeg er en del av  ligger og venter i horisonten.

Nå i denne tid planlegges nådestøtet. Det skal konstrueres en elektrisk – plastikk-vindmølle-skog som skal flyte rundt ytterst i Oslofjorden og Skagerak. Hvordan har vi klart å komme dit ?På fastlandet synes også disse plastikk-vindmølle-skogene å bre seg. Lystbåtene har allerede tatt over sin del og er plastifiserte.  Men mot salt sjø, hav og sol har alt sin tid, tenker jeg. Jorden og naturen selv vil nok avvise disse produktene og disse prosjekter etter som det blir mer og mer ekstremt vær.

Losbåten ble konstruert for å klare å seile gjennom bølgene ikke for å klatre over dem.

Men de selvoppnevnte halvgudene lar seg begeistre, en kan nesten ane Rudolf Steiners, Ariman og Lucifer legender hvis energi lurer folk til å tro på det gode mens energien selv fremmer det onde, eller Goethes, Johan Faust og Mefistofeles fra skuespillene Faust. Eller er det Ikaros, sønn av Daidalos fra den Greske mytologien  som fristet friheten og   fløy opp mot solen som han trodde var en del av denne friheten, men oppdaget at solen  bare er energi og  styrtet i havet.  Disse legendene  viste altså å fortelle om menneskenes dårskap og forsøkte å billedgjøre den. Det er mange vidnesbyrd i litteraturen som advarer mennesket mot dets dumhet, naivitet og mangel på konsekvensanalyser. Men det moderne menneske har en blind tro på seg selv som halvguder og vil fjerne alt som kan motbevise det. De tror  ikke på en  gud som har skapt oss, men her er vi. Og i ferd med å ta livet fra oss selv.

” ingenting eksisterer ikke ”. For det lar seg ikke bevise.

Den grønne skogen og trærne med parker i byene skal vike for plastikk-vifte-skoger, veier og stier skal asfalteres så sykkelen kommer frem. Elektrisitet ser vi ikke, vi ser bare virkningen. Elektrisitet kan en ikke leve av. Å ta en del ut av helheten for så forklare  helheten  går jo ikke.  Nå er ikke  Norge eller Europa hele verden heldigvis, selv om de tror det.

Utviklingen brer seg utover som blekk og farver alt likt og likheten er sort. Men for å gjøre noe, trengs energi og den må skapes hvis den ikke er organisk. Naturen vokser uavhengig av strømmen, som er menneskeskapt og ikke finnes i naturen. Det er fortsatt karbonet og CO2en som bygger nytt land. Aktive vulkaner, som det er mange av, legger ut stadig nytt land og fortrenger vann og hav.

I tidenes morgen var disse byggesteinene for livet på jorden etter hvert som magmaen rant ut av jordens indre.

Superspeed skjærer seg gjennom vannet inn fjorden til Larvik, vi passerer Svenner fyr, ser Erholmen bak, så Ula , Vestfjorden og i horisonten i øst tar Tjøme og Hvasser over synsranden. Denne gangen skal jeg ikke til Gressbanen for å se Torbjørn Svensen skyte mål, men hjem til Tjøme.

Abonnèr i dag

Du får rett til å publisere egne saker (moderert), tilgang til “+” saker og etterhvert få tilgang til planlagt fordelsklubb.

2 kommentarer

  1. Ragnvald Larsens tankevekkende beskrivelse av tilstanden i Oslofjorden gir håp om at det moderne vanviddet med vindmøller i våre nærområder langs fjordene vår kan stoppes.

Legg igjen en kommentar til Tor Inge Moseid Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *