Quislings hønsegård

Tekst: Bendik Berntsen

Den korte veien ned til Berg settes i vakre rammer. Av spirende blomster i veikanten. Av lave gårdsgjerder. Av trærne i det fjerne. Men når vinterens mørke har gjort sitt inntog, er det lettere å se for seg det som en gang var. Da veien var lang og døden likeså.

Har du hørt historien om ulvene som spiste hønene på gården?

“Quisling!” ropte hønene. 

Ulvene fikk fåreklær og samlet seg under navnet Nasjonal Samling. Deres overhode var Vidkun Quisling, en hodeløs hane som hadde gjort familienavnet til et skjellsord.

Motsvaret ble “jøssing” om de engelskvennlige. “Gode nordmenn” ble imidlertid deres tolkning av ordet. Og 17. mai 1942 hadde mange av dem gått med hønseringer på fingrene i fargene rødt, hvitt og blått.

Åtte dager senere holdt Quisling en tale i Borre:

– Jeg har tatt konsekvensene av dette og opprettet en hønsegård på Berg ved Tønsberg. 

Det var slik det begynte.

Velkommen til helvete på jord

25. oktober 1942 var datoen. Massearrestasjoner av samtlige mannlige jøder i vårt langstrakte land var i gang.

Den påfølgende dagen vaklet rundt 200 fanger over de bløte myrene til Berg Interneringsleir. Trøtte og kliss våte ble de møtt av den senere beryktede løytnanten Leif Lindseths brutale velkomsttale:

– Den som prøver å rømme herfra, må være klar over at hele deres familie vil bli utryddet. Man vil selvsagt bli skutt selv også. Men nå, mine herrer, skal dere få deilig mat. Tre av!

Den “deilige” maten var en sur suppe som neppe lettet på humøret. Og de to brakkene da. At de var møkkete kunne man leve med. Men veggsprekkene gjorde vinteren til et sant helvete. Så kaldt var det inne at bare synet av brakkene ga grøssninger.

24 mann ble stuet sammen i de åtte rommene, som i beste fall kan kalles akkurat det. For her var intet annet. Fire vegger, gulv og tak. Det var alt. Ingen varme. Intet lys.

Mørket kom. Og mørket ble.

Den korte veien ned til Berg settes i vakre rammer om sommeren.

“Den svarteste middelalder”

Slavearbeidet med å inngjerde seg selv var i gang. Fangene som var blitt overført fra Norges største fangeleir, Grini, kalte det passende nok for “den svarteste middelalder”.

Løytnant Lindseth var utstyrt med godt egnede voktere som fikk all makt. Lav intelligens med inkarnasjon av sadisme var kvalifikasjonene. Og Johan Hüttner var en av dem som stilte sterkest. En dag ble han sett leende på en ellers vanlig gåtur i de leirens rådende omstendigheter.

Hva ler du av, spurte den ene konstabelen.

– Jeg må le når jeg tenker på alt jeg kan finne på å pine fangene med.

Bergs plageånd var født.

Straffene var utspekulerte og kunne komme av så lite som en litt treg hilsen. Det kunne resultere i en uutholdelig fysisk økt – av ordets faktiske betydning. Som da en rekke lastebiler med flere titalls tonn sand skulle tømmes. Da det viste seg å være umulig hadde vaktene et ess i ermet.

Ålende og mutters alene fikk fangene smake på både gjørme og vaktens brutale bakside – geværkolbe.

Maten var på langt nær tilstrekkelig for det krevende arbeidet. Åkerens poteter og sildtønnene ved kloakken ble deres storslåtte delikatesser de få gangene fangene maktet å stjele noen smakebiter. Men som oftest ble det sendt videre ned til kjelleren – til dem som satt i isolat.

I kjelleren kunne fangene bli sittende opptil 27 dager. En trebenk var alt av inventar i det største fangehullet. En hermetikkboks fylt med salt til blødende sår. To slitte stokker og en bjerkeris med blodrester. Døren hadde store merker etter grusom tortur og desperasjon. Det var imidlertid ingen som klarte å rømme.

Det fantes åtte andre mindre celler. Her uteble til og med benken. I det svarteste mørket ble fangene plassert på det våte gulvet i opptil ni timer. Om vinteren var gulvet blitt til is.

Ironisk nok var bestikket det eneste fangene fikk beholde da de ankom leiren. Resten ble lagt i poser i administrasjonens depot, der nøkkelen hang fritt utenfor vaktenes kontorer. Posene ble, som pakkene tilsendt utenfra, like skrøpelige som de etterhvert magre fangene.

Det fantes ingen bedre tyver enn vaktene. 

Sendt for å dø

I morgentåken 26. november ble sovende fanger jaget som dyr ut av de stusselige brakkene. De som var nærmere halvt døde, måtte bæres ut på sykesenger i all hast.

– Se å få dem ut! Vet du ikke at det bare er jøder, skal Lindseth ha sagt før alle fangene var samlet på oppstillingsplassen – stående eller liggende.

Med et billys rettet mot fangenes fortvilende, fasadeløse ansikter, ble de ropt opp alfabetisk og samtidig delt i to. Den minste delen var gift med ikke-jødiske kvinner.

Den andre delen skulle dø.

Fra nedverdigelse på veien til utryddelse, luntet den dødsdømte gruppen ned mot jernbanen. De nærmet seg sitt siste steg. Etter en togreise til Oslo, ble fangene sendt videre ombord på lasteskipet Donau. Fra okkuperte Szczecin i Polen ble de så fraktet med kuvogner til deres siste stoppested – Auscwitz-Birkenau. 

Kun syv kom hjem igjen.

Jøssing-innhøsting

Dem som ikke hadde løyet om ekteskapet, fikk beholde det eneste de hadde igjen på Berg resten av okkupasjonen; livet. De fleste av fangenes hustruer maktet nemlig å stå imot det tyske presset og tok aldri ut skilsmisse. 

Det var bare rundt 70 fanger igjen i leiren. Tydelig preget av den nazistiske ruletten, ble de satt tilbake i arbeidet, som nå var tyngre enn noen gang.

Leiren var bygget for rundt 3.000 fanger. I februar 1943 kom Johannes Davø og hans bror fra Bergen. De var de første ikke-jødiske fangene på Berg. De første av mange. 

Da de to bergenserne ankom leiren, fikk de en hel brakke for seg selv. Særbehandlingen var dog ikke i positiv forstand. De fikk åtte timer på seg til å vaske hele brakken med de åtte rommene renere enn Quislings påtatte samvittighet. Åtte timer og ett minutt senere ble de beordret til å åle fram og tilbake i brakka med en revolver mot ryggen mens de gjentok setningen: “Slik skal en jøssing behandles.”

Og snart skulle flere jøssinger få tilsvarende behandling.

Av de 1.300 fangene som var innom Berg i okkupasjonsårene, var 900 av dem politiske fanger. 

Leiren ble imidlertid aldri ferdigbygd.

Snudd på hodet

De ekte forbryterne – vaktene på Berg – under landssvikoppgjøret, fra venstre: Wallestad, Lindseth, Foyn Gulliksen, Hüttner, Åsen og Kjølner, som alle sa seg uskyldige. Helt til venstre står aktor, statsadvokat Meyer, som innledet: “Ufattelig at noen i årevis kunne holde ut på Berg.” Foto: Nasjonalbiblioteket

Berg Interneringsleir var landets eneste med utelukkende norske fangevoktere. En del av dem hadde kjempet tyskernes sak ved frontlinjen. Andre hadde gått tyskernes politiskole på Hønefoss. På Berg sto de for den dystre skjebnen til hundrevis av gode nordmenn. Etter nazistenes fall 8. mai 1945, sto de på tynn is.

Fangene ble sluppet fri fra Berg, og dagen etter overtok Milorg leiren. Vaktene ble til fanger, og snart var det disse som sto foran sine dommere.

I tiltalene ble grusomhetene beskrevet svart på hvitt.

“Skyt jødene ned!” ropte leirsjef Eivind Wallestad.

“Dere skal grave til blodet spruter,” skrek nestkommanderende Leif Lindseth. Mens jødene hadde gravd julekvelden lang med bare fingrene i den frosne jorda, hadde han bodd i en deportert jødes hus på Føynland. Tolv mann hadde havnet på sykehus etter dette.

Lista over voldshendelsene var lang og vond. Hjernerystelser, bloduttredelser, blodige slag, flere tilfeller av bevisstløshet. Alt påført av vaktene, som ikke lot fangene få nødvendig legetilsyn.

Kjell Hansen var et eksempel på dette. Han rømte fra Berg etter å ha sittet i fangenskap gjennom hele 1944. I Oslo ble han skutt i ryggen og sendt tilbake til Berg. Der ble han sittende i kjellerens grusomheter i to måneder – med kula i ryggen. Heldigvis var det en medisinstudent blant fangene som etter hvert fikk fjernet kula.

Leirens lege, doktor Skau, var nemlig kjent for alt annet enn godhet. Blumenau visste dette så altfor godt. Den jødiske fangen som aldri fikk hjelpen han så desperat trengte. Åtte måneder tok det før den dødssyke fangen ble sendt til fylkessykehuset. Åtte måneder for sent. Blumenau døde høsten 1945.

Dommene ble følgelig strenge.

Vidkun Quisling ble skutt på Akershus Festning, og to av vaktene fra Berg ble dømt til døden. Dødsdommene ble imidlertid omgjort til livsvarig straffearbeid.

Etter krigen ble Berg fylt med flere hundre landssvikere. Den siste ble sluppet fri i 1951. Samtidig ble leiren omgjort til en arbeidsskole for unge lovbrytere. I 1965 ble det kalt et ungdomsfengsel.

Mens Berg i den siste verdenskrig ble brukt som første steg i en utrydningsprosess, har anstalten siden 1975 vært siste steg før friheten for de innsatte.

I det som nå heter Berg fengsel, undervises elever fra ungdoms- og videregående skoler om den grusomme historien.

Historien som aldri må glemmes.

Minnesmerket etter grusomhetene som foregikk på Berg under krigen. I dag står bare kjøkkenbrakka og grunnmuren på den gamle latrinebrakka igjen fra den opprinnelige interneringsleiren. I kjelleren under kjøkkenbrakka står fremdeles fengselscellene slik de så ut under krigen. Foto: Per-Espen Løchen