Tekst og foto: Sturla Berg-Johansen
Kjappe replikker og rungende, høy latter. Det er ikke hockey det går i, men fotball. De trener i inntil én time, to ganger i uken. – Det sosiale er viktigst her, sier Arvid, som ikke er mer enn 75 år gammel.
Før de har rukket å skifte ferdig, får de fleste passene sine påskrevet – av hverandre.
Eldstemann er 86 år gammel. Han småløper ned trappa og ut på banen. Han har ikke mer tid å kaste bort på en journalist som dukker opp uten treningstøy.
Ja, for jeg kom uten treningstøy. Jeg skulle bare ta en prat med disse gutta, som jeg visste holdt til i TK-hallen på tirsdager og torsdager. Jeg hadde avtalt med Arvid.
Gjennomsnittsalder 77 år
TK-hallen ligger som en forlengelse av Messehall A rett vest for Gressbanen. Den ble bygget på dugnad, og det er dem stolte av. De eldste gutta i klubben møtes to ganger i uka for sosiale treff.
– Vi er plass når det er dugnad og når andre småting må gjøres for å holde hallen i orden. Vi må legge til rette så ungdommen har et fint sted å være. Og så er det bra for oss. Å være sammen, sier gutta.
Selv om det sosiale er viktig, er selve fotballen også viktig. De er her for å trene. Spille fotball. Når gjennomsnittsalderen er så lav som 77 år, skyldes det til dels at de mangler tre spillere.
– Og så har vi jo disse tre barnerumpene, da. Tor Arne på 66, Morten på 68 og Vidar på 71. De trekker jo ned snittet.
– På alderen, ja. Ikke på kvaliteten i spillet, smeller det fra en av dem.
Og alle ler. En frydefull latter av kjært vennskap. Fellesskap.
– Hva f… gjør du her?
De fleste er på plass. Bare et par stykker mangler. Så kommer Leif inn. Alle hilser, og Leif hilser tilbake. Så ser han meg.
– Har du med treningstøy, spør han.
Leif aner ikke hva jeg gjør der, men prater til meg som at jeg er en av gutta. Ikke noe utenomsnakk.
– Nei, svarer jeg.
– Hva faen gjør du her da?
Og så er den rungende latteren der igjen.
Latteren fyller TK-hallen flere ganger i minuttet. Den rommer en livsglede og et kameratskap som ikke er til å ta feil av. Dette er et sted de ønsker å være. Et sted de gleder seg til å møte opp på.
Ferdig skiftet er de nede på matta. Jeg blir sittende igjen der oppe ved kaffebordet.
– Du er gæren, brøler jeg til 86 år gamle Tittan når han løper ned til banen.
– Det er derfor jeg lever, roper Tittan tilbake.
Jeg sitter sammen med Per E. Pedersen i kafeteriaen. Han måtte gi seg for en tid tilbake. Det gikk for hardt for seg der nede på banen. Vi titter ned dit gutta spiller ball med hverandre, finter ut motspillere og skyter på de små målene.
Jeg spør om de tar noen hensyn. Per ser på meg med uforstående øyne – som at ingen der kjenner til begrepet “å ta hensyn”.
– Hensyn, nei. Det går stadig noen ribbein her.
Og nå er det Per som ler. Alene, men likevel med – og på bekostning av de andre.
Nesten blind Josse i mål
Josse er en legende i Tønsberg-Kameratene. Han døde tidligere i år, 86 år gammel. For noen år siden ble synet så dårlig at han kunne nesten ikke se. Likevel møtte han opp på trening iført treningstøy. De andre lurte på hva han gjorde der.
– Du kan jo ikke spille fotball når du ikke ser noe, mente noen.
– Jeg kan vel stå i mål, for faen, repliserte Josse. Og nok en gang hadde TK-hallen blitt fylt av en rungende latter.
Idrettsforeningen Tønsberg-Kameratene ble stiftet i 1917. Nå satser klubben på bryting, boksing og vektløfting. Tidligere var fotball også en del av foreningen, men det ble avviklet etter sammenslåing med Tønsbergs Turnforening for mange år siden – i 1985.
Arvid tar en liten pause fra kampen nede på matta når jeg signaliserer at jeg må gå. Jeg takker ham for et fint møte. Vi står og ser litt på gutta spille. Plutselig utbryter jeg:
– For en gjeng!
Arvid ser på meg med et kjempestort smil.
– Akkurat sånn har det vært i TK siden jeg var liten drittunge.
Arvid er entusiastisk.
– Det er et skikkelig godt samhold.
