Tekst og illustrasjon: Ragnvald Larsen
Summingen fra en enslig flue nede i kjelleren hvor vi bodde om somrene mens vi leide ut huset til badegjester på Ødekjære.
Det brune ettermiddags lyset, stille, hett og klebrig gjorde meg alltid trist.
Og slik gikk Julidagene på Ødekjære.
Bak steinjerdet opp mot Kjæreskogen, på jordene der var det satt opp hesje gjerder og Edvard var i full sving med å henge opp høyet på dem. Han var en kraftkar og det gikk fort unna. Hesten Olavus, som var en norsk fjordhest som ruslet rundt og ventet på kommando, jordene var gule og tørre – det knitret og spraket i høystubbene under føttene der en gikk.
Det var full sommer og varmt. Kjøkkenhagen til mor med rabarbraen like ved hvor potetgresset struttet og tomatene hang dovent og ventet på å bli plukket. Badegjestene rundt om kom innom og kjøpte salat, gressløk og persille. Rundt omkring begynte villmorellene å bli modne, kjøttmorellene i vår hage hang tunge og flotte. Fluer og veps surret oppe i treet og maurene marsjerte opp og ned ad stammen og ville også ha sitt. Kompostdynga like ved fikk stadig påfyll av grønnsaksavfallet.
Markjordbærene var også kommet opp i bakken bak ved Våler. Ellers var bringebærene ved Smith-hoppbakken fine. Eventyret bare brettet seg ut, for så var det å løpe bort til Sjøløver og bade. Men vi var også ved brygga til Kristen, ved Røssesundet som var en del av Ødekjære.
Hvor prammen til min far lå, senere ble det en plastikkbåt med påhenger. Greit nok begge deler, men prammen ble brukt til fiske og lystring.
Det var leirjord og masse siv på Ødekjære. Havet hadde trukket seg tilbake og etterlatt havbunnen med skjell og muslinger. En kunne ane isens tilbaketrekning og hvordan den hadde polert fjell og rabber runde og glatte der, en slags brehånd med meisel og hammer i tidens morgen.
Røssesundet var en ressurs til matauk for familiene. Her var det hummer, torsk, sei, ørret, hvitting, krabber, flyndre og ål. Min far tok alltid med seg trillebåra med til stranda og samlet tang og gjødsel til hagen.
Ut etter sundet kunne en se vøler med farger og nummer, ofte også bokstaver som representerte eierene – de var i tre eller glass. Det kunne være hummerteiner eller fiskeruse-teiner. Inne i Tangekilen var det åleruser. Far brukte flyndregarn, og på senhøsten satt han ofte på kveldene og bøtte garn foran vedovnen på kjøkkenet. For å få garna klare til vinteren.
Veden skulle i hus, det var sommer arbeid.
Nå på sommeren sto han bak ved uthuset under eika og hugget ved, så familien hans ikke skulle fryse til vinteren. Jeg kan ikke huske han ba noen om hjelp, men selv kom han alltid og ga en hjelpende hånd.
Ble det skikkelig varmt på søndagene ble mor også med ned til stranda og badet. Hun hadde alltid saft på flasker og niste med.
Og folk fra Ødekjære møttes der. Til og med Kristen lot pipa ligge og tok seg et bad. Idyll og samhold, de fleste husket krigen.
De “innfødte” på Ødekjære brød seg ikke mye om bading, soling og å ligge på stranda på den tiden.
Her ble en ikke vurdert etter hvor pen en var, men etter hvor grei en var.
Jeg vender selvfølgelig tilbake til dette paradis. Går ned og setter meg i tarekanten og forsøker å se en liten krabbe, sjøstjerne eller en reke. Blæretanga vifter frem og tilbake, alt etter strømningene i vannet.
Luftblærene holder tangen oppe mot lyset og dekker til blåskjellene som har forskanset seg, under de samme skjellene som min far brukte til agn.
Kanskje kunne jeg få øye på en bergnebb, ålkone eller en bånnulke, kanskje en flyndre også. Nei, det var ikke mye å se til min barndoms venner.
I sundet går det tett med båter, nå med store propeller – “turbiner” – som forflytter tusenvis av kubikk vann, det vannet som gjennom sekler har skapt biotopen her i sundet, grobunn og vekst for planter og dyr. På noen tiår er dette forstyrret og endret. Når fisker, krabber og dyr som har levd i tusenvis av år i symbiose i Røssesundet ikke finner det de søker, dør de eller endrer adferd. Naturen kjenner ikke nihlistiske menneskeskapte forandringer. De bare følger sin natur. Etter hvert kommer det etter sigende
også vindturbiner?
Endres “klimaet” over havoverflaten også?
Vifter som forflytter tusenvis av kubikk med luft der vindene har formet naturlandskapet og tilpasset biotopene på land og i vann og hav. Setter du en vifte i taket ditt hjemme, vil inneklimaet forandre seg på sekundet. Slik er det i naturen også, men det går saktere. Du kan slå av viften i hjemmet, men naturen kan ikke slå av disse “monsterviftene”.
De vil fortsette å bre ut dette usynlige sorte blekket og gjøre at sidene i boken blir dekket til, og med det informasjonen. Og vi får svart hav.
Flua finner sin plass og surrer mot lyset. Den gir meg sommerens melodi der nede i den litt kjølige kjelleren og tryggheten der i Ødekjære. Lyden har fulgt meg gjennom hele livet.
Rabarbraen og salaten og min mor som aldri stilte spørsmål eller mistet tilliten og troen på sin familie.
Jeg har sittet under plommetreet, ligget under presseningteltet borte ved komposthaugen, solbær-, bringebær- og ripsbuskene som barn. Hørte på regnet som sildret mot teltduken, tenkte og noterte.
Det økologiske mangfoldet i bekkene er borte, som i Røssesundet.
Bekkene her omkring er for det meste tettet igjen, også borte i lia der snøen tinte først om våren. Mest sansynlig er det at de nye menneskene etablerer bykultur i landskapet her.
Hva overlever i en komposthaug? Det som lever av og i den. Og jorden lever av avfall – kompost.
Seljefløyte-gutten og flua, assosiasjon og virkelighet, men også en lengsel etter å gripe livet, få delta i det. En ser og vil kunne forlenge sansenes nærhet i denne stillheten med lyd. Skredsvig, nasjonalromantiker eller nasjonalrealist?
Han formidlet det han så og ville dele, musikken i stillheten – lytt til bildet.
Lydene av “kråketing” og skjærer på høsten, svarttrost i toppen av en gran fra skogkanten. På våren var det vendehals, kjøttmeis, linerle, gråtrost og sort/hvit fluesnapper, ulike sangere, rødstrupe og Rugda på sin sene kveldsflukt. Som bakgrunn hørte en gresshoppene fra sivet her ved – tjelden, ternene og måkene fra Røssesundet også flua da, som ville ut i lyset. Få er forunt naturens nøkkel.
