DRIKKER RØDVIN: Bypatriot og forfatter Eivind Luthen har kontor i toppetasjen på den gamle skipsredervillaen fra 1890. Her sitter han ofte helt alene på nettene når han sitter og skriver. Eller er han alene?

Spøker det på Villa Møllebakken?

Ærverdige Villa Møllebakken fra 1890-tallet er et sted mange kjenner som et fint selskapslokale og et sted der ulike små bedrifter har kontor på dagtid. Men når mørket senker seg og frem mot de små timer, da trer en helt ny dimensjon frem.

ESPEN JØRGENSEN tekst og foto

Stillheten bringer frem fortidens sjeler. Men man må være mottagelig, – et stresset sinn som er fanget av teknologiens til tider altoppslukende verden vil ikke kunne komme på «bølgelengde» med sjelen som vandrer rundt i rommene på nattestid.

TJENESTEPIKE: En ung tjenestepike fra svunne tider vandrer rundt i Villa Møllebakken på nattestid.

Bypatriot og forfatter Eivind Luthen har kontor i toppetasjen på den gamle skipsredervillaen fra 1890. Her sitter han ofte helt alene på nettene når han sitter og skriver.

–Da er jeg mutters alene i den store villaen med sine mange rom og saler. Eller det vil si, jeg er ikke bestandig alene på nettene, det hender jeg får besøk av noen, sier han hemmelighetsfullt og med et lurt smil.

–Noen drikker av vinen

Nå ble journalisten nysgjerrig, mange store, gamle hus er ofte i besittelse av rastløse sjeler fra det hinsidige. Er dette også tilfelle med Villa Møllebakken?

–Det er en ung kvinne som ferdes her nattestid. Ikke et spøkelse i den forstand som stønner, skremmer og rasler med lenker. Glem det, da er vi inne i spøkelseshistorienes verden med grøss og gru. Nei, dette er noe ganske annet. En vennlig sjel som muligens en gang i tiden har levd et uforløst liv, og som ble værende igjen i dette gamle huset, sier Luthen.

DRIKKER RØDVIN: Bypatriot og forfatter Eivind Luthen har kontor i toppetasjen på den gamle skipsredervillaen fra 1890. Her sitter han ofte helt alene på nettene når han sitter og skriver. Eller er han alene?

–Jeg tar meg av og til noen glass med rødvin når jeg arbeider her alene på kveldene og nettene. Ofte har jeg merket at et fullt glass plutselig har blitt til et halvt glass når jeg kommer tilbake fra et toalettbesøk eller en skriveøkt. Noen ganger, når glasset har vært halvfullt har det blitt tomt. Her er det noen som drikker av mitt vinglass, men det er helt ok, selv om jeg lurte fælt de første gangene som jeg opplevde det. Men nå har jeg vendt meg til det, og en gang som jeg satt med glasset mitt følte jeg at noen strøk meg forsiktig på kinnet. Helt fjærlett, sier han. ­

– Hun hører til her

Ifølge Luthen er det en vennlig og følsom sjel vi snakker om, når vi går oppover lange og krokete trapper og gjennom de mange rommene og salene.

VILLA MØLLEBAKKEN: Den gamle skipsredervillaen på et fotografi fra rundt 1910. FOTO: SLOTTSFJELLMUSEET

–Vær stille, hun liker ikke bråkete lyder, trå stille og forsiktig, hvisker han, med glimt i øyet.

–Så det er en kvinne vi snakker om?

–Ja, jeg tror det er en ung tjenestepike. Jeg har sett skyggen av henne en gang i den forseggjorte trappen i entreen. Dette er en vennlig gjenganger, som er med på å gi huset sjel. Hun hører til her, sier han smilende.

Drikker vin sammen

–Er hun en rastløs sjel som ikke kan gå videre?

–Kanskje har hun noe uforløst, men egentlig tror jeg hun har det ganske greit her, sammen med meg. Vi drikker vin, nyter den nattlige stillheten og koser oss. Det er klart jeg lurte litt i begynnelsen, men dette har blitt en normal tilstand for meg. Men hun gir seg bare til kjenne for mennesker med et åpent sinn og som kan kjenne på roen som det naturlige liv kan gi. Jeg har blitt ganske nær naturen gjennom mine mange pilegrimsvandringer opp gjennom årene. Opplevelser i kulturlandskapet har åpnet mine sanser, sanser som de fleste moderne mennesker ikke er i besittelse av lenger. Man må inn på andre frekvenser, sier Luthen, som synes moderne folk er slaver av sine mobiltelefoner, noe som gjør at de går glipp av fine opplevelser på små og lange turer.

–Ta mobilfrie dager og gå i skogen i stedet. Lytt til skogens lyder, fugler, vinden og andre ting. Og se på alt det fine som naturen kan by på. Det åpner seg helt andre verdener, sier han med et vennlig smil.

Journalisten går hjem, og Luthen blir alene i den store villaen. Eller er han egentlig alene…?

LYS I NATTEN: Mørket har senket seg, de fleste har gått til sengs, men det lyser fra denne delen av Villa Møllebakken. Noen ganger føler Luthen et nærvær.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.