Uten at vi får være med i budkampen, shippes både egg og strøm ut av landet til høystbydende. Egg fra NORSKE gårder og strøm fra NORSK natur. NORSKE familier får ikke råderett eller medbestemmelsesrett over det vi investerer skattepengene våre i.
Tekst: Miranda Capra
De siste dagene har det vært tomt for egg i butikkhyllene. Har hønene streiket? Har det kommet en sykdom inn i eggeproduksjonen? Har transporten kræsja, sånn at jorder er fulle av omelettrøre?
Nei. Det er mangel på egg i utlandet. Og der er de vant til å betale en langt høyere pris for disse geniale proteinkulene enn det vi er. Gode selgere selger til høyeste pris, uansett adresse. De gjemmer seg bak et slør av omtanke: Stakkars danskene som ikke får egg til frokost… Og spanjolene som ikke får laget sin bondeomelett… Og jeg er ikke den som vil la barn sulte eller folk bli syke av mangelsykdommer, men det får da være måte på! Måtte de få alle eggene våre? Avkommet til norske høns havner på frokosttallerkener i Frankrike, Tyskland, Belgia og så videre, og her hjemme sitter vi og spiser bare bacon. Så lenge vi har det tilgjengelig, vel og merke.
Hva tenker de på, strategene i Nortura, når de shipper norske egg til utenlandske matfat, vel vitende om at det blir tomme eggeglass her hjemme? “Noen kommer nok til å knurre litt, men så glir det over. Tross alt har vi eneretten på norske egg, så forbrukerne er i vår makt”, sier de seg i mellom. For nå har dem sjansen til å tjene store penger på eggeksport.
Og de har jo helt rett. Sånn er det med strømmen vår også, vi knurrer litt, også finner vi oss i det. Akkurat som Statkraft og strømselskapene kalkulerer med. Vi finner oss i det fordi vi får hodene våre fylt med svada som ingen forstår, og – jeg antar -, heller ikke budbringerne. Vi har gått med på avtaler med utenlandske interesser som gjør at vi MÅ bygge utenlandskabler og la energien fra det norske samfunnet flyte til kontinentet. Og prisen for dette betales av norske borgere. Jeg har lest og lest, snakket med mange og virkelig forsøkt å forstå hvorfor strømregningen min er tre ganger så høy nå som for 4-5 år siden.
Når man inngår en avtale slik som den norske stat har gjort, skal den være til gjensidig nytte og godene skal flyte begge veier. Hva får JEG igjen for at jeg er med å finansiere utenlandskabler? Gullkantet pensjon, fordi jeg fant meg i det mens det sto på? Nei. I alle fall ikke jeg, som verken sitter i politikken eller jobber innen kraftbransjen. Gratis reise til et av landene som mottar strømmen vår rimeligere enn vi får den? Nei. Gratis drivstoff til bilen? Nei. Gratis kollektivtransport? Nei. Jeg får absolutt ingenting, tvert i mot. For meg er denne avtalen latterlig dårlig, noe som er påtvunget meg meget i mot min vilje. Og jeg ble ikke spurt. Ble du? Er det virkelig anerkjent folkeskikk å forsyne seg av andres menneskers ressurser uten lov?
Men vi får jo strømstøtte, sier du. Nei, vi får tilbakebetalt noe av det vi eier. En liten del av det. Også pakker de inn det i en veldedig pakke og hevder at de er så snille. Det er litt sånn som når barnet ditt kjøper julegave til deg for dine penger.
Når vi om et par måneder får lese om overskuddet til Statkraft og strømselskapene i avisene, skjønner vi at milliardene i OVERSKUDD faktisk er betalt av deg og meg. Her er det ingenting til kostpris, slik som andre offentlige regninger vi får. De tar overpris hinsides all logikk, “gir oss” strømstøtte, og regner med at vi holder kjeft. Og det gjør vi jo, vi kålhuene i detta pottitlandet.
Forresten – er det kålhoder å få kjøpt? Eller poteter? Eller er det eksportert det også? Vi må tydeligvis passe på ressursene våre selv. Nå er det reven som passer hønsehuset…
