Erna Solberg

Ernas påstander om konspirasjonsteorier er en avsporing

Bård Hoksrud, FrP

Fremskrittspartiets kritikk av ny smittevernlov handler om at viktige demokratiske prinsipper settes til side. Høyres partileder Erna Solbergs fokus på konspirasjonsteorier er en avsporing og et forsøk på å ødelegge en viktig debatt om demokratiet i Norge.

Tekst: Bård Hoksrud, Stortingsrepresentant, FrP

Erna Solberg tok under Stortingets behandling av smittevernloven fjerde januar, et oppgjør med konspirasjonsteorier. Vi mener Solberg gjorde det helt bevisst for å unngå å  snakke om det lovforslaget egentlig handler om, nemlig hvem skal ha fullmakt til å stenge ned samfunnet.
Påstander om konspirasjonsteorier i denne saken er en avsporing og en hersketeknikk fra Høyre og Solberg. Saken handler faktisk om viktige demokratiske prinsipper, som Høyre og regjeringspartiene nå har vedtatt å sette til side. Professorer i rettsvitenskap, og ikke minst ledere i landets fremste aviser, har omtalt forslagene som autoritære og demokratisk galskap. Det er derfor meget spesielt at Solberg bruker talerstolen i Stortinget i et forsøk på å undergrave mindretallet som var imot
lovendringen.
Det var sørgelig å være vitne til at landets tidligere statsminister gikk i bresjen for dette, ved å tilsidesette grunnleggende demokratiske prinsipper og overføre makten til regjering og embetsverk.
Det handler ikke om konspirasjonsteorier som Erna Solberg beklageligvis bruker i et forsvar, på å frata Stortinget og folket makt og myndighet.
«Statsrådssaken» 8. mars 1872 var en sentral politisk strid i Norge som dreide seg om hvorvidt medlemmer av regjeringen, statsrådene, skulle få adgang til Stortinget. Fra 1814 var det kongen som utnevnte statsrådene, uavhengig av Stortingets sammensetning. Forslag om at statsrådene burde delta i Stortingets møter begynte å komme. Denne debatten eskalerte til et spørsmål om regjeringen trengte støtte fra Stortingets flertall for å fungere, eller om den skulle operere uavhengig av Stortinget. Det sto altså om Norge skulle innføre et parlamentarisk system eller ikke.
Under debatten i 1872 kom de velkjente ordene fra Johan Sverdrup: «… i det Øieblik, at al Magt og Kraft samles her i denne Sal til Afgjørelse af Samfundets høieste og vigtigste Anliggender, gaar der en stor Vækkelse ud over Landet.». All makt i denne sal. Som understreket behovet for et parlamentarisk system i Norge, hvor Stortinget skulle være den fremste maktfaktoren. Dette innebærer at regjeringen må fungere i nært samarbeid med, og med tilslutning fra, Stortinget.
Stortinget er høyeste folkevalgte organ og makttyngdepunktet i Norge, men det kan synes som om at flertallet med Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Høyre ønsker et mindre brysomt storting og nå beveger seg bort fra prinsippene om at all makt skal ligge i stortingssalen, hos de folkevalgte. Det er trist for parlamentarismen, demokratiet og innbyggerne.

Innholdsfortegnelse