Stor innsats i to år

Vi har vært rammet av koronapandemien i to år. Sykehusene våre har spilt en sentral rolle, og de ansatte har lagt ned en betydelig innsats for å yte helsehjelp og begrense smitte.

Det jobber nesten 80 000 ansatte ved sykehusene i Helse Sør-Øst. De to siste årene er
​det mange av dem som har hatt lange og travle dager. Det har vært krevende, men også
lærerikt.

​Her er 15 sykehusansatte som har jobbet under pandemien.​

Linda Davidsen – helsesekretær, Akershus universitetssykehus

Helsesekretærer har stått i førstelinjen og avgjort om pasienten er «ren» eller «uren» med tanke på covid-19. Vi har gått fra å jobbe mest administrativt til å være på gulvet sammen med sykepleierne. Før tok vi for eksempel kun blodprøver som et vintertiltak, men nå gjør vi det hver eneste dag. ​

Da pandemien slo inn, hadde jeg kun rukket å jobbe på akuttmottaket i et halvt år. Deretter kom det raskt mange nye arbeidsoppgaver og arbeidssteder. I starten av pandemien ble ambulansehallen bygd om til akuttmottak, og en del av våre arbeidsoppgaver ble flyttet dit. I tillegg har det vært vanskelig å få tak i nok folk, og mange har stått på over lang tid og jobbet mye overtid. Nå har vi snart doblet antall stillinger for å takle arbeidsmengden.

Vi har virkelig fått kjenne på omstillinger, og i perioder var det endringer i prosedyrer fra time til time. Det har vært krevende å holde oss oppdatert, ettersom informasjonsmengden til tider har vært enorm.

Men det som en gang var vanskelig og utfordrende har nå blitt til kompetanse og erfaring. Pandemien har vært lærerik på mange måter, og de fleste av oss har nok kjent på å være utenfor komfortsonen, noe jeg tror er veldig sunt.

Anne Karine Henriksen – portør, Sykehuset Telemark

Vi har ansvar for pasientflyt og forsyning av utstyr, mat og medisiner til hele sykehuset.
Under pandemien hadde vi også ansvaret for vakthold og besøkskontroll ved hovedinngangene. Dette var tidvis krevende med pårørende som var sinte og frustrerte fordi de ikke fikk komme inn. Spesialt gjaldt det pårørende til fødende.

Jeg synes også det var vanskelig å ikke kunne gi pasientene en klapp på skulderen eller en hånd å holde i på grunn av smittevernet. Jeg savnet dessuten å kunne gi en klem til medarbeidere som hadde trengt det.

Det har vært krevende å følge smitteverntiltak og -rutiner under pandemien. De ble veldig fort endret.

Under pandemien har jeg lært veldig mye om smittevern og beredskapsplaner. Jeg så hvor raskt vi klarte å omstille oss, og jeg er imponert over hva vi kan få til når alle samarbeider.

Jeg er veldig takknemlig for å være frisk og for å ha en jobb under pandemien.
Jeg tror vi har blitt flinkere til å sette pris på hverandre og de små hverdagstingene.

Filip Gorski – akuttoverlege, Sykehuset Østfold

Jeg triagerer og håndterer akutt innlagte pasienter, samt behandler de mest alvorlige tilstandene på medisinsk overvåkning.

Det mest ekstraordinære har vært å jobbe med en ny type sykdom, som var ukjent for alle. Usikkerheten, frykten og uvitenheten om hvordan det ville utvikle seg var til å kjenne på, og det skapte tidvis kaotiske og uoversiktlige situasjoner. Mye fravær økte byrden på de som var igjen på jobb. I tillegg har det krevd enorme ressurser og tid for å opprettholde smittevern og ikke ta med sykdommen ut av eller inn i sykehuset.

Det fine er hvordan alle sto sammen, på tvers av yrker og arbeidsoppgaver. Det gikk ikke knirkefritt, men folk har stått på og gitt alt, og fulgt råd og retningslinjer. Det gjør noe med oss å jobbe sammen i det som i starten var en ganske «skummel» situasjon.

Det var imponerende, og kan ikke skrytes opp nok. Til tider var det mye frustrasjon – men det var på grunn av situasjonen og ikke overfor hverandre. Vi har lært at vi må ha planer for å håndtere slike situasjoner, og for å kunne ta raske og konstruktive avgjørelser underveis på alle plan.

Bjørn Helge Rølla – renholdsoperatør, Sunnaas sykehus

Jeg utfører daglig renhold av alle typer rom på Sunnaas sykehus. Renholderne måtte tidlig ta grep for å hindre smittespredning i sykehuset. Hygienesykepleier kurset oss i smitteveier og korrekt bruk av smittevernutstyr. Renhold og hygiene ble høyt prioritert.

Oppmerksomheten på berøringspunkter i sykehusmiljøet økte. Bordplater, trappegelendre og andre kontaktpunkter ble desinfisert daglig.
Kontakt med pasienter i karantene førte til bruk av smittevernutstyr, noe som var tidkrevende i en ellers travel hverdag.
De siste to årene har vi utført smittesanering, hvor arealer blir forseglet og desinfisert med en “smitterobot”.

Karantene og fravær har tidvis ført til lavere bemanning og omfordeling av oppgavene, noe vi som kolleger sammen har løst på best mulig måte.

Vissheten om at mine kolleger har hatt riktig kompetanse, midler og evne til å ivareta sykehusets pasienter og ansatte på en sikker og faglig forsvarlig måte, gir trygghet også for fremtiden.

Andreas Petersen – psykologspesialist, Sykehuset i Vestfold

​I mars 2020 ble det klart for oss at pandemien ville føre til nedstengning og at vi ikke kunne drive behandling på den måten vi var vant med. Mobiltelefoner og VPN-løsning til bærbare pc-er ble raskt skaffet til veie så vi kunne drive behandling fra hjemmekontoret.

Alle arbeidsdagene har nok ikke vært like effektive når jeg har forsøkt å sjonglere pasientsamtaler, to barn med hjemmeskole og barnas eller egne covid-symptomer. Tidvis har dette vært krevende å kombinere, men et lite plaster på såret har det vært at kaffen på hjemmekontoret er bedre enn den på poliklinikken.

Jeg er aller mest imponert over hvor gode pasientene våre har vært til å ta omstillingene. Det er sjelden jeg har fått negative tilbakemeldinger når konsultasjoner kun har vært mulig via telefon, video eller veiledet internettbehandling. Til tross for at de strever med angst, depresjon eller andre psykiske vansker, har de aller fleste vært innstilt på å gjøre det beste ut av situasjonen. Kanskje har det vært samlende at vi alle har vært i samme situasjon og at mange av utfordringene har vært de samme? Kanskje har det også gjort behandlingen lettere tilgjengelig og at terskelen for å få tiltrengt behandling har blitt lavere?

Samtidig har flere av våre pasienter hatt det tøft de sist to årene. De har mistet et helt nødvendig sosialt fellesskap, usikre tider har gitt grobunn for bekymring og for noen har pandemien ført til store omveltninger i livet.

Aller helst skulle jeg ønske at vi ikke hadde hatt denne pandemien, men den har vist hvor omstillingsdyktige vi er. Vi finner løsninger, tilpasser oss og klarer å tenke nytt. For meg og mine kolleger, tror jeg vi av og til har god nytte av å bli tvunget til å tenke over hvordan vi best kan tilby god behandling for pasientene.

Cathrine Rust Tveten – ambulansearbeider, Vestre Viken

Jeg er en av de første som tilser pasienten som er syk eller skadet. Min jobb er å ivareta pasienten og de pårørende, og behandle og transportere pasienten.

Jeg har fått kjenne på en annen type usikkerhet under pandemien Oppdragene våre har vært mer krevende med tanke på smitte og smittevern. Følelsene og tankene rundt smittevern skapte en del stress. I sine positive trekk var det med på å øke hjerneaktiviteten og skjerpe sansene slik at man ble mer løsningsorientert. Samtidig skapte det en viss frykt. Jeg tenkte ofte på om jeg hadde klart å utføre jobben slik at smittevernet var ivaretatt, både overfor pasient, kollegaer og de jeg reiste hjem til etter vakt.

Selv om det har vært krevende over lengre tid, har jeg fått nye utfordringer som igjen har gitt meg ny lærdom i form av økt faglig kunnskap og forståelse. Jeg har lært å forberede meg på en annen måte og stiller sterkere til hva det neste kan være. Jeg føler at pandemien har ført oss kolleger nærmere hverandre, og vi har sett verdien av god kommunikasjon og samhandling mellom de forskjellige yrkesgruppene. Dette samarbeidet håper jeg vil fortsette.

Berit Kimestad – hygienesykepleier, Sørlandet sykehus

Vårt hovedansvar er å gi råd innen smittevern til alle nivåer i organisasjonen, og sørge for at retningslinjer er i tråd med anbefalinger fra Folkehelseinstituttet.

Vi har måttet forholde oss til stadige endringer i nasjonale anbefalinger. Anbefalingene skal nedfelles i prosedyrer, vi må informere slik at dette er forståelig og gir trygghet for alle ansatte. Vi har funnet løsninger på mangelfulle leveranser av beskyttelsesutstyr. Vi har vært sentrale i organisering, undervisning og gjennomføring av vaksinering av ansatte. Arbeidspresset har i perioder vært svært høyt, og vi har måttet legge til side mange rutineoppgaver.

Samarbeidet både internt og ut i organisasjonen har vært svært godt. Det har vært vist stor evne og velvilje til omstilling. Smittevernets deltakelse i overordnet kriseledelse har vært avgjørende for sykehusets pandemihåndtering.

Knut Clausen – snekker, Sykehuset Telemark

Jeg er snekker med tilleggsoppgaver innen skilting, rommerking og nummerering.

Da koronaen kom i 2020, ble det iverksatt store byggendringer. Vi jobbet svært intensivt i fire til seks uker for å få endret og flyttet diverse funksjoner i byggene våre. Det var kort vei fra tanke til realisering.

Vi bygde ny sengevask, sengeoppstillingsplass og sluser i pasientrommene. Vi bygde også et eget akuttmottak for ikke-koronapasienter.
Det har vært mange bestillinger og endringer på nye romnummer og navn, og skilt som viser hvor pasienter og pårørende skal gå.

Da vi bygde om, sto vi sammen med malere, rørleggere, elektrikere og andre for å løse oppgavene. Vi fikk hjelp fra renhold, oppvartning fra kjøkkenet, og vi hadde et godt samarbeid med klinikkene.

Vi har kommet tettere på hverandre i krevende tider. Det ble et sterkt fellesskap som viste at ulike profesjoner jobber svært godt sammen.

​Stine Haugland – bioingeniør, Akershus universitetssykehus

Jobben min består hovedsakelig av å motta, behandle, og analysere prøver. Det er en viktig jobb som er avhengig av at jeg og mine kolleger jobber systematisk og nøyaktig for å sikre at vi hele tiden gir ut riktig prøvesvar. De to siste årene har arbeidshverdagen i stor grad dreid seg om mottak og analysering av koronaprøver.

Under pandemien har jeg måtte forholde meg til flere omstillinger. Vi som bioingeniører er generelt veldig glad i struktur, prosedyrer og faste arbeidsrutiner. Da pandemien gjorde sitt inntog, måtte nye arbeidsrutiner raskt på plass for at vi skulle være klare til å ta imot koronaprøvene. Plutselig ble hverdagen endret fra å motta og analysere blodprøver til å motta og analysere koronaprøver.

Under pandemien har det blitt ekstra synlig hvor avhengige vi som jobber på sykehuset er av hverandre, og hvor viktig det er med godt tverrfaglig samarbeid på tvers av yrkesgrupper. Da har det vært ekstra fint å se hvordan alle har jobbet sammen for å gjøre en best mulig jobb for pasientene. Jeg føler også at pandemien har økt synligheten til jobben vi bioingeniører gjør, og spesielt viktigheten av den.

Wilhelm Møller Faldalen – intensivsykepleier, Lovisenberg Diakonale Sykehus

Vi har ansvar for behandlingsoppfølging og pleie av kritisk syke pasienter på Medisinsk intensiv og overvåkning (MIO). Som fagsykepleier har jeg også ansvar for opplæring av ansatte og sykepleiere i videreutdanning. Det har vært ekstra travelt, med mange nye prosedyrer og medisinskteknisk utstyr.

Vanligvis har vi fem intensivplasser. Under pandemien har vi økt til seks pasienter eller fem ved isolasjon – noe som krever mer ressurser. I perioder har vi også hatt en ekstra intensivenhet for fire covidpasienter. Da har vi fått forsterkninger med intensiv-, anestesi- og operasjonssykepleiere fra Kirurgisk klinikk. Det var først krevende å forholde seg til mange nye kolleger i en hektisk arbeidsdag, men også flott å bli kjent og oppleve at vi fikk det til sammen.

I begynnelsen av pandemien var det lite kunnskap om det nye viruset, ingen vaksine og usikkert hvor smittsomt det var, slik at vi var redde for å ta med smitte hjem.
Det er lettere nå. Det har også vært faglig tilfredsstillende å jobbe med mange dårlige pasienter – det er jo det vi kan og har utdannet oss til. Covidpasienter er ikke skumle, det er når kapasiteten overskrides at det er skummelt.

Ann Caroline Helmen – ernæringskokk, Diakonhjemmet Sykehus

Alle på sykehuset trenger mat, og jeg lager kald og varm mat til pasienter, pårørende og ansatte.

Kokkene har kanskje ikke hatt det like krevende som andre, men vi har også kjent på usikkerheten rundt pandemien, og vi har hatt det hektisk under smittetoppene.

Det er varmt og mye damp på kjøkkenet, og det har vært utfordrende å jobbe med maske og vernebriller. Maten må fortsatt smakes på, og nå må også mye pakkes inn i plast.

Det er mange yrkesgrupper som har bidratt til at sykehusene har fungert, og kanskje kokkene er en av de litt «glemte» arbeidsgruppene? Men samholdet på kjøkkenet har vært godt, og vi har støttet hverandre i to år med pandemi. Det er en god følelse.

Mia Cicilie Due – seksjonsleder, Oslo universitetssykehus

​Jeg husker godt den første pasienten vi fikk inn med spørsmål om covid-19. Selv om vi hadde god erfaring med smittepasienter, opplevde mange dette som litt skremmende.

Fra januar 2021 har jeg vært seksjonsleder for korona-testpoliklinikken ved OUS. I tillegg til å teste ansatte og pasienter, fikk vi også oppgaven med å vaksinere alle ansatte og noen pasienter.

Det at sykehuset opprettet en egen testklinikk har ført til at ansatte har fått raskere test- og prøvesvar. På den måten har vi hatt ansatte på jobb og hindret de som tester positivt å smitte andre.

OUS har mange ansatte som bor utenfor Norge, og det har vært strenge testregimer for at de kunne komme på jobb. Vi har hele tiden måttet følge med og være oppdatert på de ulike retningslinjene som har hatt betydning for våre ansatte.

Vi har bemannet etter behovet for testing og vaksinasjon. De ansatte har hatt engasjementer fra tre til seks måneder, og vi har ikke hatt kontroll på hvor lenge det var behov for en egen korona-testpoliklinikk. Dette har skapt usikkerhet for de ansatte.

Det har vært to hektiske men også veldig spennende og lærerike år. Jeg opplever at alle har brettet opp ermene og hjulpet hverandre. Det har vært et godt samarbeid med de ansatte på tvers av yrkesgruppene. Jeg er kjempestolt over alt vi har fått til, og jeg opplever at alle som har jobbet og jobber her nå, har hatt et stort ønske om å bidra under pandemien.

Det har vært mange lange dager på jobb de to siste årene. Heldigvis har jeg hatt en snill mann som har tatt seg av barn og hund hjemme.

Karsten Karlsen – seniorrådgiver, Sykehuspartner

Da pandemien traff oss i 2019, fikk vi i Sykehuspartner oppdraget med å utvikle en løsning for elektronisk rekvirering av covid-19-tester. Vi startet umiddelbart arbeidet med å utvikle en portal hvor brukere kunne logge seg på og rekvirere elektronisk direkte.

Koordinering av innspill, krav og ønsker fra alle aktører var krevende, og vi hadde stramme tidskrav for å få løsningen opp å gå. Det har vært veldig lærerikt å jobbe med mange forskjellige aktører i Helse-Norge. Alle stod på for å få på plass en best mulig løsning.

Det har vært veldig inspirerende og lærerikt å jobbe med en slik samfunnsnyttig løsning. Det er blitt noen sene kvelder og en del tidspress, men når man ser hvor mye løsningen blir brukt og hvor mye tid som spares per rekvisisjon, er all innsatsen verdt det.

​Morten Eng – fysioterapeut, Sunnas sykehus

​Jeg jobber som fysioterapeut ved Sunnaas sykehus på avdelingen for multitraume, nevrologi og brannskade. Vi har en kompleks pasientgruppe med mange forskjellige diagnoser og problemstillinger. Hit kommer også pasienter med behov for rehabilitering etter covid-19.

Under pandemien har vi løpende tilpasset oss nye regler og rutiner ut fra situasjonen i samfunnet og på sykehuset. Særlig antallsbegrensinger og inndeling av pasienter i mindre kohorter har ført til mer behandling på pasientrom og færre gruppetreninger.

Perioder med høyt sykefravær på grunn av smitte og karantene har tidvis gjort arbeidsdagen krevende. Til tross for det har det vært flott å se samarbeidsviljen i det tverrfaglige teamet, og vårt felles engasjement for å hjelpe pasientene å nå sitt potensial.

Guttorm Eidslott – sykehusprest, Sykehuset Innlandet

Som sykehusprest har jeg samtaler og sjelesorg med pasienter og pårørende, veiledning og undervisning for ansatte og mye mer. ​

Under pandemien gjorde jeg egentlig ikke noe annet enn det jeg ellers gjør, men i og med at jeg ikke er utdannet innen helse, måtte jeg ha kyndig bistand med alt smittevernutstyr. Nå er det ikke noe nytt for meg å ikle meg gul frakk og hansker, men dette var mer enn det.

Vi måtte også planlegge på en annen måte enn tidligere. Når det gjaldt beredskap for nattverd, for eksempel, kopierte jeg tekster over på ark og hadde nattverdvinen i engangsemballasje med lokk. Slikt lærer man av!

Det har vært læring på mange plan. Kanskje ser vi også at vi er sårbare til tross for enorme medisinske fremskritt de siste tiårene?

Jeg husker fortsatt spørsmålet som psykolog Jakob Inge Kristoffersen stilte helsepersonell på en konferanse i Elverum etter Åsta-ulykken i 2000: «Hva er det viktigste å gi rom for etter denne katastrofen?». Han ga svaret selv: «Ettertanke!».
Det har jeg tenkt mye på, og jeg tror han har rett. For ettertanken engasjerer både de eksistensielle spørsmålene vi tumler med, den kognitive delen av oss, og følelsesapparatet vårt. Det handler om å gi rom for det vi har vært gjennom, det vi står oppe i og tanker for framtida.

Share:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Ja, jeg vil være medskribent i BY

Fyll ut skjemaet under med ditt virkelige navn og den e-postadressen du sjekker oftest. Du kan ikke skrive anonymt. Alle artikler vil være underlagt moderasjon redaksjonelle regler.
Når du har mottatt e-post med innloggingsdetaljer, kan du gå på Næringsportalens forside og klikk skriv innlegg.

Ved debattinnlegg og kommentarer til publiserte artikler, ber vi om at man holder en sivilisert tone. Personangrep er ikke tillatt. Publisering av andres bilder er ikke tillatt uten godkjenning, og alle som er avbildet må ha gitt sin tillatelse. Barn må ha foresattes tillatelse.

BY tar ikke ansvar for lagring av tekst og bilder.