Lene Lauritsen Kjølner vil fortsette å kjempe for byen hun er så glad i.

Stort sett både blid og glad

Lene Lauritsen Kjølner har fått gjennomgå i avisspaltene i vår. Velfortjent, mener noen. Skikkelig dårlig gjort, mener andre.

-Jeg er påpasselig med å ikke nevne navn eller henge ut folk som enkeltpersoner i spalten min i Tønsberg Blad. Men jeg bruker sterke ord, ja – det gjør jeg, sier hun til BY.

Det er ord hun lever av, forfatteren Lene Lauritsen Kjølner. Og i bøkene sine får hun ut eventuell aggresjon ved å drepe folk. Hun har ingen intensjon om å utføre drap i det virkelige livet, ei heller karakterdrap.

-Tønsberg er en liten by, og det er lett å forstå hvem jeg mener når jeg skriver om utbyggere og politikere selv om jeg ikke nevner noen ved navn, sier Lene.

Ord som krydder

Innlegget «Vår lokale variant av oligarker» vakte harme hos de som følte seg truffet, og resulterte i mange innlegg fra utbyggere og politikere. Hun har hatt spalte i TB i noen år, og har aldri fått slike reaksjoner som hun fikk denne gangen.

-Jeg bruker ord som krydder, og denne gangen virka det!

Da motinnleggene begynte å strømme på, fikk ordene tillagt meninger hun ikke har hatt.

-Det er greit nok, for vi tolker alle ord etter hvilken situasjon vi er i. Men at den politiske ledelsen skal gå ut og verbalt angripe en spaltist, truer jo uttrykksfriheten vi har befestet i Norge. Med en gang jeg leste det, ble jeg sjokkert. Innlegget gikk rett på meg som person, og jeg oppfattet det som et forsøk på å stilne meg. Så begynte støttemeldingene å komme – både på trykk og direkte til meg. Da ble det balanse igjen, og jeg fortsetter å kjempe for de kampsakene jeg har valgt meg – med ord, sier Lene Lauritsen Kjølner.

Ariktekturopprøret

Kampsaken er sterkt forbundet med engasjementet hun har i Arkitekturopprøret, avdeling Tønsberg.

-Vi bor i Norges eldste by, en middelalderby. Det er et faktum vi ikke kan overse. Samtidig skal byen utvikles, og da er det om å gjøre at vi ikke utvikler så det går utover det historiske og det som er typisk Tønsberg, sier Lene.
-Og man må tenke på de som bor i området. De som kjøpte seg leilighet i bygget bak bygget som er under oppføring i Nedre Langgate, har brukt mye penger på å kjøpe den. Og det var neppe med i beregningen at utsikten til brygga skulle erstattes med en vegg. Jeg tror utbyggere ville hatt mye å vinne på å spille litt mer på lag med folk rundt de byggene de setter opp. Jeg tror nemlig ikke folk flest er spesielt negative til utvikling om de får et ord med i laget og hvis det gjøres på en skånsom måte.

Ikke nettroll

Lene er slett ikke motstander av nye hus – hun bor i et selv. Og akkurat nå er hun i ferd med å bygge et drivhus av blant annet gamle vinduer hun har hentet hos Vidar Andersen.

-Jeg liker å holde på med hagearbeid, og her skal jeg dyrke noen enkle grønnsaker. Jeg skal også ha en plass til å sitte å skrive der, sier hun, og legger til at hun skal fortsette å skrive spalter i TB så lenge de vil ha henne der.

-Vi kan ikke se oss blinde på utvikling og fremtid og jevne det som er Tønsberg med jorda. Og det må det være lov til både å skrive og mene uten at man skal kalles et nettroll, sier hun.

Én kommentar

  1. Det er jammen godt at noen tør å bruke språket vårt for å flagge meninger eller synsinntrykk.
    Jeg er vokst opp med vestlandsk sarkasme,- og har bruk sterke ord og vendinger i jobbsamenheng og meninger både privat og offentlig hele mitt liv. Det er min måte å krydre en situasjon eller mening på. Men det er nok mange som kan ha satt morgenkaffen i halsen på et tidspunkt.
    Inntrykket er at temperatur i språket,- brodden,- skal være et høvlet firkantspråk som passer A4 mennesker godt.
    Det er s å bra å bli røsket litt opp i ulne meninger som ingen støtes eller krenkes ved.
    Seriøsitet skal ikke måles i hvor mange bitre piller og biske meninger som må svelges, så lenge det ikke går på person løs.
    Men å krydre vanlig norsk språk er helt ok🍀🍀🍀

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.