Denne artikkelen ble publisert i Byavisa Tønsberg i 2005.
– Joda, jeg er glad i mat. Men jeg har aldri begynt å røyke, sier Odd Kristiansen fra Tolvsrød. Han er tredje generasjons trailersjåfør, og ville aldri byttet jobb.
SILJE ELISE MOSSESTAD tekst
TRI. D. NGUYEN foto
– Folk flest assosierer nok trailersjåfører med en person som er glad i mat, har tresko, røyker, har olabukse og flanellskjorte og gjerne litt rufsete av utseende, sier Odd Kristiansen som er 41 og et halvt år. Han humrer litt for seg sjøl bak rattet, og må nok innrømme at han kjenner en del av dem som passer til de beskrivelsene.
– Men også trailersjåfører er forskjellige. Sjøl er jeg 104 kilo og dermed glad i mat, men spiser ikke bare trailergrill på bensinstasjonen. Men pølser er godt, det er ikke tvil om det, sier Kristiansen og flirer.
Ubarbert er han ikke. Ikke rufsete heller. Men treskoa er på plass. Likeså den rutete flanellskjorta. Kunstige lysende blomster, terninger eller andre harryfaktorer er det der imot svært dårlig med.
– Jeg liker best å ha det ryddig rundt meg, fortsetter Kristiansen i det vi svinger av mot Bjertnes på Nøtterøy. Her skal Kristiansen hente salat som skal transporteres videre inn til Drammen.
On the road again
Countrymusikk er det Odd hører mest på når han kjører alene. Da synger han gjerne høyt, men ikke nå. Charly Praide sørger for den rette stemningen når volumknappen blir skrudd opp.
– Jeg kjører mest alene. Jeg trives best med å ha det sånn. Du blir din egen herre og må løse ting som skjer på egenhånd. Det er utfordrende, sier Odd. Han har lang fartstid på veien. Helt siden han var en neve stor har han vært med og kjørt. Både innenlands og utenlands. Det var aldri noe spørsmål om hva han skulle bli når han ble stor. Han tråkket i sin bestefars og fars hjulspor. Det samme gjorde lillebroren Jan.
Slåsskamp på autobanen
For 12 år siden opplevde Odd noe dramatisk.
– Det var kø på Autobanen i Tyskland, og bror min og jeg kjørte i følge. En personbil med tre tyrkere sneik i køen, og broren min var blant dem som irriterte seg over dette. Han tutet og blinket med lysene. Da spratt disse tyrkerne ut av bilen og broren min lurte på hva det var. Dermed havnet han i håndgemeng med disse folka. Den ene bet seg rett og slett fast i låret på broren min. Plutselig trakk en av de andre fram en pistol og siktet rett mot ham. Men så løste køen seg, og vips var de inne i bilen igjen. Da ble jeg litt svett. Kort tid etter kom kriminalpolitzei, og de tre lå med nesa i asfalten mens bilen ble ransaket. Det er vel den mest skremmende opplevelsen jeg har hatt langs veien så langt.
Hyrdestund langs veien
– Man blir immun mot det meste, sier Odd Kristiansen og legger til at man ser mye rart når man står i kø. En gang så han en bil som stod parkert med varsellys på. Foran denne bilen var det et par som hadde seg en skikkelig hyrdestund.
– Jeg skvatt litt da, men folk får gjøre som de vil. Det bryr ikke meg, sier Odd og flirer.
Mat og språk
Han har kjørt i Spania, Purtogal, Frankrike, Tyskland, Romania, Østerrike og flere andre land. Noen gloser har han lært seg gjennom årenes løp. Og han vet hvordan han kan finne mat som smaker godt. Men første gang han besøkte en fransk restaurant og spurte etter «table de jour» (dagens rett), så han at det sto «poisson» på menyen. Det skrives nesten likt som det engelske ordet for gift, men betyr altså fisk på fransk. Odd Kristiansen var derfor litt skeptisk helt til han så hva som lå på tallerkenen.
Kumagesuppe
– Jeg har en rumensk kone, og kjenner derfor det rumenske kjøkkenet godt. Jeg kjørte nedover med en hjelpesending til Romania sammen med en kar fra Telemark med skikkelig brei dialekt. Vi stoppet et sted og bestilte noe som heter «ciurba de burta», en slags suppe. Vi spiste og koste oss, og jeg sa ingenting før vi var ferdige med å spise. Da fortalte jeg at det var kumagesuppe. Da sa telemarkingen: «Dette får e ringje heim og fortelle mor mi!»
Ser gleden i barna
Når Odd Kristiansen kjører på kontinentet ser han mye trist. Blant annet mange prostituerte langs veien, forurensede områder og en del fattigdom. De gangene han har vært med å kjøre hjelpesendinger til Romania får han oppleve gleden i barnas øyne når han er med å dele ut til de fattigste av de fattige.
– Denne jobben er utrolig meningsfull. Det gir livet et annet perspektiv og får deg til å sette pris på hvor godt en har det, sier Kristiansen alvorlig.
Variert arbeid
Den ene dagen er ikke den andre lik for Odd Kristiansen. Han er fornøyd med jobben og kunne ikke tenkt seg å bytte med noen. Turene på kontinentet er ikke like mange som før. Mye har forandret seg i løpet av de årene han har jobbet som trailersjåfør. Jernteppet eksisterer ikke. Det er ikke lenger så mye venting på grenseovergangene. Likevel er det mange utfordringer. I førerhuset har han seng, kaffetrakter og relativt god plass. Da har Kristiansen det han trenger.
– Jeg er glad i jobben min. Jeg har det helt utmerket synes jeg selv i alle fall!