Tekst: Charlotte Jonstang Hagen
KRONIKK: Dere tenker kanskje at det å være hetero eller streit ikke er en stor del av identiteten deres. At det er “vi” som fikserer unødvendig mye på det? Vel, la meg putte det i et perspektiv for deg. Og kanskje hjelpe deg å forstå hvorfor det er en absolutt nødvendighet.
Altså, kommentarfelt på ulike sosiale medier er ofte lurt å styre unna, særlig “skeive temaer” på Facebook. Fra starten av våren og litt utover høsten er det absolutt verst. Nettopp fordi det er tiden hvor regnbueflagg og ordet “Pride” blir mer og mer synlig.
Og det at vi er synlige eller synligere, virker problematiske for mange av dere. Uttrykket “in your face” dukker opp utallige ganger som en reaksjon på stort og smått ved “skeiv synlighet”.
Som et stikk i hjertet
Alle har utfordringer og motbakker fra de er små til de havner i grava. Så det å gå inn på det, vil være veldig komplisert og unødvendig. Derfor synes jeg det er best å ta utgangspunkt i “streit vs skeiv”.
Jeg husker da mine daværende venninner “mobbet” meg for å være lesbisk på barneskolen. Jeg visste det ikke ordentlig selv. Jeg hadde vært betatt av ulike lærere og hadde “guttekjærester”.
Så jeg er litt usikker på hvor de fikk det fra, men det gjorde så vondt at jeg faktisk feller noen tårer as we speak. Det var som et stikk i hjertet etterfulgt av skam, kvalme og en “ekkelhet” i min egen kropp. Skammen og ubehaget av å være “meg” var det mest smertefulle.
Ifølge en undersøkelse SSB har gjort de siste årene, så sliter en av tre unge skeive med psykisk helse. Det er kjempetrist! Samtidig som det dessverre er forståelig.
En av grunnene til at jeg skriver disse kronikkene, er fordi jeg vil at “dere streite” skal forstå bedre hvordan vi skeive opplever verden. Eller hva vi har gjennomgått for å kunne være de vi er – samtidig som vi skal lære å elske oss selv så vel som respektere oss selv.
Og når mange opplever at de er “feil”, så er det ekstremt vanskelig å akseptere seg selv, og noen ganger helt umulig. Har du som heterofil fått høre at det eller du er feil? Nei.
Utrygg i egen familie
Jeg vet om ei jente på 14 år som er livredd for at hennes homofobiske far skal finne ut at hun er lesbisk. Og når det er realiteten, så er det ikke rart at psyken og selvfølelsen brytes ned. Eller hva med de som kastet ut datteren sin fordi hun var bifil? Religiøs eller ikke – det der er så feil som det kan få blitt.
Det å ikke være trygg i egen familie fordi du har en annen type kjærlighet enn dem, er kanskje noe av det mest idiotiske jeg tenke meg. Og selvsagt provoserende. Har du som heterofil blitt kastet ut av familien din? Nei.
Jeg vil gjerne hylle generasjonene som tok den første og største kampen for oss. Jeg kan ikke se for meg hvor vanskelig det må ha vært. I år er det nemlig 50 år siden den første Pride-markeringen i Oslo.
Tusen hjertelig takk til alle modige mennesker som har kjempet for oss! Jeg prøver å forestille meg hvordan det var å være en av de 250 personene som samlet seg utenfor Universitetsplassen i Oslo. Kjenner på en evig takknemlighet, og for meg er dere ekte helter. Superhelter.
Bak syltynne briller
I åpningen av Pride i år hørte jeg sangen “Army of Rainbows” av artisten Tora DAA, mens jeg felte noen tårer. Sangen har jeg hørt uendelig mange ganger. Fordi den rører meg. Den gir meg håp samtidig som den minner meg på at det er en lang vei igjen. Den er relaterbar i hvordan vi prøvde å passe inn, samtidig som det ga oss følelsen av å være mindre, nærmest usynlige.
Jeg snakket om gutter når jeg tenkte på jenter. Det var som å gjemme seg bak syltynne briller jeg var livredd skulle knuses. Så takk, Tora, for at du lager viktig musikk. Den betyr mye for mange.
I 2013 kom lov om forbud mot diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Over ett tiår har gått, og jeg vet helt ærlig ikke hvor mye “beskyttelse” den gir når jeg åpner øynene.
“Det er ikke fysisk mulig å ha to mødre eller fedre… I så fall har jeg misforstått noe biologisk grunnleggende, for det kreves en han og en hun for dette. Slik er vi skapt. Dette synes jeg minner om overgrep mot barns rettigheter. Stakkars barn.”
For meg er dette kvalm å lese.
Takk, Norge!
Har du som heterofil kjempet juridisk for din legning eller kjønnsidentitet, eller opplevd diskriminering av deg eller ditt barn? Jeg vil tippe nei.
Norge ble det sjette landet i verden som åpnet for likekjønnet ekteskap. Takk, Norge!
Du har kanskje mye å takke Norge for du og, men det må bli for noe helt annet…
Som dere forhåpentligvis ser, så har vi all grunn til å være synlige. Og vi har enda større grunn til å fortsette så vi blir enda synligere. Fordi noe må gjøres.
Mye er gjort, men vi har en god vei igjen. Derfor kommer jeg til å fortsette å være synlig.
Hele livet.
Én kommentar
Veldig godt skrevet. Noen liker ikke at skeivt mangfold gjør seg synlig, men usynliggjøring er jo en kjempeviktig grunn til at minoriteter blir misforstått og derfor ikke får anledning til å leve fullverdige liv på lik linje med andre.
Dessuten har mange av oss skjult viktige deler av oss, ikke minst vår skeive identitet. Vi har dermed mye tapt åpenhet å ta igjen.