Tekst og foto: Per Steinar Markussen
Farfar var olympisk mester. Barnebarnet tryna så det sang i hoppbakken. Men som soloartist står Sverre fjellstøtt på egne bein når han lanserer sin annen plate i denne uka.
Tønsberg-baserte Sverre Andre Stenersens releasekonserten går av stabelen på Caspari Artspace kommende torsdag.
Artisten Sverre er et kjent ansikt i områdets musikkmiljø. Både som soloartist, men ikke minst som frontfigur i Dunderland. Nå frontes det for solokarrieren med albumet “The Dandelions” – det engelske ordet for løvetann.
– Alle har vi vårt å slite med. Enten vi er gamle eller unge, fattig eller rik. Uansett er vi folk som er rustet mot utfordringer på hver vår måte. Tittellåten “Dandelions” er for eksempel en hyllest til alle barn og ungdommer jeg jobbet med i min tid som ansatt i barnevernet. Det er en hyllest til alle dem som har klart seg mot alle odds, står å lese i presseskrivet som følger platen.
Kollaps i New York
BY Tønsberg & Færder satte seg ned for en prat med nordlendingen. Ekte, svart kaffe fulgte med i store kopper.
– Jeg kommer opprinnelig fra Bardufoss. Da jeg var ferdig med ungdomsskolen, flyttet jeg til Tromsø og startet med “ordentlig” musikk. På Bardufoss var det sånn at dersom du ikke spilte blues eller country, så fikk du liksom ikke spille. Men vi snek inn litt Jimi Hendrix og den typen musikk, og så klarte jeg å snike inn noen av mine egne låter, forteller Sverre.
– Men da jeg kom til Tromsø, ble det bare egen musikk. Jeg startet et band der som het Diversion Blue og holdt på med det i mange år. Vi var blant annet på turne i USA, men den ble brått avsluttet.
– Hva skjedde?
– Nei, etter et par dager og en konsert endte jeg på akutten i New York. Kan vel si at det var en kombinasjon av lang flytur, alkohol og at man ikke var så flink til å ta vare på egen helse. Så da ble det nødreise hjem.
Diversion Blue tok han også på turné til Egypt, Finland og New York.
– Jeg har alltid likt litt sånne sære plasser.
Etter denne turneen, som da ikke ble noen turné, fikk han platekontrakt. Som soloartist ble det gitt ut en plate i Japan under navnet Leslie i 2005.
– Da balla det på seg. Jeg fikk management i Oslo, og det ble en del pendling sørover. Tanken var å prøve seg med å flytte sørover for å få litt mindre reising. Jeg jobbet også i psykiatrien, men reisingen tok for mye tid. Jeg hadde ikke lyst til å bo nord for Oslo eller i selve Oslo, men en onkel bodde i Tønsberg. Jeg kjøpte rett og slett et hus usett.
Band ble til Dunderland
I Tønsberg begynte han å jobbe i barnevernet. Men så ble det plutselig langt til hovedstaden fra Tønsberg også – med to unger og greier – og han tenkte mer lokalt.
– Jeg startet et band i 2011, og så ble det etter hvert til Dunderland.
– Det var på en måte mitt band. Det var Sverre solo på nordnorsk med forskjellige medlemmer. Og det kan godt hende at det kommer en Dunderland-plate igjen i framtida. Jeg har mange låter liggende. Dunderland var jo alt fra viser til progressiv rock, og jeg har fremdeles en liten katalog liggende.
– Jeg forsøker å holde det engelskspråklige fra det norske, og da er Dunderland en fin arena for det nordnorske. Jeg vet ikke om det er rett, men det er nå sånn jeg tenker.
På trynet i bakken
På denne platen finner vi forøvrig låta “Charming Sexy”, som ble utgitt i 100.000 eksemplarer i et japansk musikkmagasin.
– Den låten er forresten i ettertid spilt inn av Eva and The Heartmaker. Jeg har også spilt den som duett sammen med Tone Damli Aaberge i bryllupet til Eva og Thomas.
Til orientering så snakker vi her om Eva Weel Skram. The Heartmaker heter egentlig Thomas Stenersen og er lillebroren til Sverre.
Apropos slekt: Bestefar Sverre var en av OL-heltene fra lekene i Oslo i 1952. Han gjentok gullsuksessen fire år senere og ble i mellomtiden verdensmester i kombinert.
– Hvorfor ble du musiker og ikke idrettsutøver?
– Jeg var idrettsutøver. Det var obligatorisk å være i hoppbakken både med farfar og pappa da jeg var liten. Men jeg ga meg med hopp etter en konkurranse på Senja. Jeg var 10 år gammel og skulle hoppe i en liten bakke, men ble flyttet til en stor. Aldri har jeg hoppet så langt, men jeg tryna så det sang. Etter det ble jeg litt redd.
Farfaren hans åpnet en liten slalåmbakke på Bardufoss. Da ble det mye alpint. I tillegg spilte Sverre håndball. Men da han var tolv år, skjedde det noe som mer eller mindre forandret livet.
– Da fikk jeg min første gitar, og da var det gjort. Jeg fortsatte med håndball og gikk idrettslinja på videregående, men det var jo musikklinja jeg skulle ha gått.
Scenemangel i Tønsberg
Dunderland ble lagt ned i desember 2019. Etter det gikk han for alvor solo.
– Musikk skal være artig. Jeg gjør jo dette for at det skal være gøy, ikke for at det skal bli jobben min. Jeg kan få lyst til å lage en elektronikaplate. Eller progrock, rock og pop. Eller bare viser. Litt utløp for det fikk jeg i Dunderland. Men jeg skiftet besetning flere ganger over flere år og fant til slutt ut at jeg kunne pensjonere bandet. Eller i hvert fall legge det på is og se hva jeg kan gjøre på egenhånd.
Etter det første soloforsøket ble det en slags restart for Diversion Blue, men da med besetning fra Tønsberg-området.
Denne journalisten opplevde Sverre med band helgen før Norge stengte ned på grunn av covid. Konserten ble holdt på Brygga Scene, annen etasje på Gulating Pub. Dette leder oss til en lang samtale om at det mangler en scene i Tønsberg. Der hvor band og artister kan spille for rundt 200-300 tilhørere.
Vi ble enige om at man kan gjøre et par bygningsmessige grep på Kaldnes. Støperiet kan romme “Lille Støperiet” er en konklusjon som andre kan ta videre. At Sverre mener Horten er bedre på denne fronten, skal vi la ligge.
Kan kopiere Bowie
Stenersen brukte covid-tiden til å slippe en singel i måneden. De er ikke på plate, men det betyr jo at en dag, når Sverre er viden berømt, så kan han kopiere David Bowie, The Cure, Gorillaz eller Britney Spears og gi ut “The Singles Collection”.
Journalisten skal ikke ha noe for tipset.
I 2022 kom albumet “The Gemini”. Det ble fulgt opp av en norgesturné.
– Da jeg kom hjem fra den turneen, var jeg sliten og lei. Det ble veldig mye kjøring og trangt i bilen. Artig der og da, men etter noen måneder så bestemte jeg meg for at nå skal jeg ha litt tid der jeg ikke ville tenke så mye på musikk.
Hvordan det gikk?
– Det gikk en uke, så hadde jeg alle skissene ferdig til neste plate.
Den siste platen har helt bevisst blitt en mye mer stillferdig plate. Sverre innrømmer at han bevisst har tenkt på en liten produksjon når han skal ut på veien igjen.
– Den er vel inspirert av perioden på MTV på 1990- og 2000-tallet der det var mange unplugged-konserter. Bandene jeg likte da var Alice in Chains, Pearl Jam, Nirvana og Stone Temple Pilots. Så kom en annen favoritt; Damien Rice, en irsk singer og songwriter som jeg hørte mye på. Og da er det jo sånn at man får lyst til å lage en sånn plate. Det skulle gjøres enkelt og med litt småsur vokal. Ikke så mye filing og mekking.
Viktig sparringspartner
Innspillingen er gjort hos Indian Food Records på Nøtterøy. Jørgen Leithe Rief er medprodusent. Han har vært viktig for Stenersen og skal også være med på den kommende turneen.
– Jeg traff Jørgen for lenge siden og digget det han gjorde. Etter det holdt vi kontakten. Han var med som gitarist på den forrige turneen, og jeg fortalte om lysten til å gjøre en mer akustisk plate. “Det kan du gjøre hos meg,” var svaret. Så jeg gjorde litt hjemme hos meg selv og la på trommer og litt annet hos ham. Han har vært veldig viktig for meg, forteller Sverre.
Leithe Rief spiller orgel, fiolin, dobro og andre instrumenter på platen. Han er i tillegg en viktig sparringspartner.
– Jeg ønsker uttrykksmessig å være i Storbritannia med min musikk, mens han mener jeg hører hjemme i USA. På forrige skive koret jeg på alle låtene. Han her mener jeg ikke trenger noe kor. Så da ble det sånn.
Platen skal lanseres de kommende ukene. I Tønsberg skjer det 5. september på Caspari Artspace.
– Hvorfor der?
– Det er vanskelig å finne egnede lokaler i Tønsberg, men jeg synes Caspari er et nydelig lokale. Jeg er glad i kunst og har vært på vernissage der. Så da jeg fikk høre at Thom Hell hadde spilt der, tok jeg kontakt og spurte om de kunne være interessert. Jeg vet ikke hvordan det blir, men det er plass til opp mot 120 personer.
Filmmusikkdebuten
Han kjenner ikke grafittikunstner Steinar Caspari fra før, bare lokalet.
– Det er utstilling i første etasje og atelier i kjelleren. Noen har også filmstudio der. Et veldig kreativt miljø. Tøft at vi har slikt i byen.
Vå samtale går mot slutten. Mens vi snakker om reiser hjem til Nord-Norge og sivil jobb som intensivsykepleier på Sykehuset i Vestfold, nevner Sverre nærmest i en bisetning at tittelsporet på det kommende albumet allerede er blitt filmmusikk.
– Det er en kafé i Horten som heter Knut. Der var det noen folk som fikk lyst til å lage film om den plassen. En dokumentarfilm ble til som heter “Sammen er vi Knut”. Filmfolket var tilfeldigvis der da jeg spilte på en Døra For Andre-konsert. Jeg snakket med dem, og tittellåta er kjenningsmelodien i filmen.
Den hadde visning i Horten, og artisten var invitert på premieren.
– Det var veldig spesielt og artig. Så får vi se om det kan kaste av seg på sikt. Så langt har det ikke generert en krone. Men Nordisk Film er visst på ballen for å få den vist over hele landet, og da kan det kanskje rulle inn noen kroner.
