Tekst: Bendik Berntsen
Åffår erre ingen fålk som snakkær ånkli lenger?
Vi snevrær inn kartet: Indoeuropeisk – germansk – nordgermansk – vestnordisk – norsk – østlandsk – vikværsk – vestfoldmål – tønsbergsk – hjemme.
Fra Nøtterø te Ringsævv snakkær vi tønsbergsk.
Gjørre ånkli!
Hu kjørær bilane i hælja
Med fjell og daler, hav og strand ble befolkningen i vårt vakre land spredt på kryss og tvers av kartet. Og på grunn av til dels liten kontakt mellom dem, har det siden norrøn tid vært tydelige dialektforskjeller i Norge. I dag er vi det landet i Norden med størst variasjon i språket, der vi blant annet er dobbelt så gode som svenskene.
Det er typisk norsk å snakke dialekt.
Mellom det indre vestfoldmålet i nord og tjømemålet i sør, finner vi bymålet tønsbergdialekta. Med store likheter til nabobyen Sandefjord, er de en del av vestfoldmål – en samlebetegnelse på de vikværske dialektene i Vestfold.
De mest fargerike kjennetegna tegnes av blant annet tjukk l – historisk rð. Det heter ikke “jeg så en halv elg i helgen”. Det heter “jæ så en hælv ælj i hælja”.
Flertalls hunkjønnsord i ubestemt og bestemt form ender på -ær og -ane. Det heter ikke “guttene kjører biler”. Det heter “guttane kjørær bilær”.
-Ær-endingene er også vanlig i svake verb i presens, sammen med “hu”: “Hu mævvlarre i sæ, hu hælække mæir”. Oversettelsen blir: “Hun spiste det opp, hun orker ikke mer”. Med andre, mer forståelig ord, byr tønsbergsk på ord og uttrykk som skiller seg ut fra standard østnorsk.
Helt uforstående for resten av landet, lar vi disse stå uten oversettelse: “langpælær”, “smæike”, “stime”, “løen”, “pussegummi”, “vakent”, “sansær”, værste”, “væla” og “skævvmann”.
Fargene blekner hen
Neste ord i denne dialekttimen er sosiolekter. Alle bydialekter i Norge deles nemlig inn i to, kalt sosiolekter. Og tønsbergsk er intet unntak.
Utenfor sentrum, fra Eik til Husvik, Teie og Borgheim, snakkes det gate-tønsbergsk som vi har vært innom. Her heter det “bryggæ”, “fævvlær” og “påsa”.
I sentrum finner vi derimot pen tønsbergdialekt. Som omtalen tilsier, er denne en penere variant enn gate-tønsbergsk. Og som nærtliggende bokmål er denne sosiolekten i ferd med å spre seg blant hele vår stolte by. Unge tønsbergensere og nøttlendinger snakker i dag et hybridspråk – en blanding av sosiolektene – og tyr gjerne til “brygga”, “fulær” og “pose” fra pen tønsbergdialekt.
En tredje variant av tønsbergdialekta er landdialekta, selv om den som oftest regnes som en egen dialekt og bygdemål. Utenfor byen, i blant annet Sem og Slagen, blir “hu” om til “ho”. “Itte ælle dikkan er hime læl” = “ikke alle dere er hjemme likevel”.
Det finnes likevel… læl… ingen offisiell grense mellom bymål og bygdemål i Tønsberg. Mange vil imidlertid si at E18 indikerer skillet. Vest går det i bygdedialekt, mens tønsbergdialekten er mer utpreget i øst.
Dog foretrekker mange unge vest for riksveien tønsbergdialekten, og det tradisjonelle bygdemålet er derfor under hardt vær.
Men hvorfor blekner de fargerrike språkene? Er de ikke “pene” nok?
Å diskutere hvorvidt en dialekt er pen eller ikke, er som å diskutere farger.
La fargene skinne!
