Tekst og foto: Merete Sillesen
Ressursene i skogen har han rett utenfor stuedøra. Vidar (75) har et brennende engasjement for håndverket.
– Tre er naturens vakreste råstoff, slår Vidar Kristoffer Flåteteigen fast.
Snekkerverkstedet ligger i Ramnes. Antrekket er kjeledress og caps. Vidar trives best i arbeidsklærne. Boligen ligger på samme tun, og Vidar går inn til kona for å spise lunsj.
– Jeg føler meg privilegert med å få drive med et håndverk som gir meg så enormt mye glede – selv om det regner ute, sier 75-åringen med et stort smil.
– Så lenge helsa holder, kommer jeg til å fortsette i verkstedet. Bestillingene får jeg fremdeles. Kanskje vet ikke folk hvor ellers de skal gå.
Bonden ble tredreier
Vidar er odelsgutt med tre yngre søstre. Han overtok gården, som ligger bare 300 meter unna, og ble bonde på heltid. Han drev med dyr, men i 1975 inntraff en annen interesse. Den krasjet med dyreholdet.
– Det begynte med at jeg skulle ha søyler i inngangspartiet, forteller Vidar.
– Jeg kjøpte min første dreiebenk, og siden har det bare blitt mer og mer utstyr. Våronna og lammingen på gården hadde jeg ikke tid til lenger.
Vidar valgte å kvitte seg med dyrene og vie tiden til treformingen. Han har gått på kurs, men er for det meste selvlært. Odelsgutten ble stadig mer fascinert over alt skogen har å by på. Allerede etter et par dager visste den tidligere bonden at det var tredreiing han ville drive med.
Det finnes et mangfold av treslag; bjørk, eik, alm, furu, lønn, bøk og lind samt varianter av disse igjen. De gjør det mulig å trylle fram de fineste gjenstander og møbler.
– Trærne står jo her rett utenfor stuedøra, så det er bare å gå ut på jakt og finne akkurat den tresorten jeg vil bruke, forteller Vidar, fortsatt like entusiastisk.
Redd yrket vil dø ut
Tidligere var det vanlig å ha sløyd som et fritidstilbud til skoleungdom. Så vidt Vidar vet, er det helt slutt på dette. Han har selv holdt kurs, og han har både hatt læregutter og ansatte i bedriften.
Selv om Vidar ikke har papirer på egen kompetanse, ble han fort anerkjent og ettertraktet som tredreier og møbelsnekker – uten å bruke fem øre på markedsføring. Jungeltelegrafen gikk. Han er ikke spesielt datakyndig, men sier det er mye å lære på YouTube.
– Skolene ga dispensasjon slik at ungdommene fikk godkjent læretiden sin her – til tross for mitt manglende mesterbrev, sier Vidar og dytter capsen litt opp i panna.
– Jeg er opptatt av tegning og design, og man må ha både formsans og tålmodighet for å bli en god tredreier. Jeg heiet på lærlingene og sa de ikke måtte gi opp. Til slutt løsnet det gjerne, og mestringsfølelsen var verdt strevet.
Vidar forteller at noen av dem han har hatt i lære og jobb, har gjort det svært bra i inn- og utland og tjent gode penger. Men dessverre har mange gått over til andre yrker.
– Jeg begynner å føle meg litt alene, for det er ikke mange tredreiere igjen. Det virker som gamle, tradisjonsrike håndverk er på vei ut. Det synes jeg er veldig synd, sier Vidar.
– Det er trist at ikke flere får oppleve gleden av å forme og dreie et emne og skape noe de kan være stolte av. Det har vel aldri vært så liten rekruttering til håndverket som nå.
Fra skau til bord og hus
Vidar er pappa til tre jenter. Han begynte å lage vugge til den første, men hjørnene på vugga ble ikke ferdig dreid før nummer to var født. Verken døtrene eller barnebarna viser interesser for håndverkerfaget, men de har gjerne ting laget av far og bestefar stående framme.
– Nå bestiller folk mest gaver. Noen ønsker å få lagd noe av treverk fra sin egen tomt. Skrin med plass til en flaske og små drikkebeger er populært. Spisebord får jeg også bestillinger på.
Vidar peker på den ene gjenstanden vakrere enn den andre mens vi går rundt på verkstedet.
– Tidligere var det gjerne større oppdrag, som tonnevis av sengebein til et firma. Jeg var blant annet med på utsmykningen av Hålogaland teater, Nanset skole og et sykehjem i Larvik.
75-åringen har imidlertid ikke behov for å reise rundt lenger. Han vil helst holde på i sitt eget verksted. Vidar er en tryllekunstner med kjærlighet for trær og håndverket sitt. Han er opptatt av livet mellom trærne og forholdet mellom menneske og skog.
Gir ikke opp håpet
Tredreieren snakker indignert om alt som blir hogget og brukt til energi. I ti år har han vært medlem i Vestfold lau, som er en sammenslutning av tolv bedrifter.
– Det gjelder å utnytte treets naturlige struktur for å fremheve design og form. Jeg nekter å gi opp håpet om at tredreiing og møbelsnekring skal bli populært igjen.
