Tekst og foto: Merete Sillesen
Etter at lungene ble skadet av marine diesel, må May Brit (40) akseptere at livet er mer enn bilberging og lastebiler.
– Jeg stortrivdes med mine to jobber. I tillegg var jeg tjenestepliktig i Sivilforsvaret og frivillig i Røde Kors. Sammen med fire barn, hund, katt og mann, gjorde dette livet fantastisk, sier May Brit Brudvik.
40-åringen slår ut armene så det gylne høstløvet danser rundt henne. Vi er ved kyststien på Borre – et steinkast unna barndomshjemmet.
– Stedet lokker fram minner, sier May Brit
Hun trives nå veldig godt i Re. Der har hun bodd i mange år.
En feminin guttejente
May Brit beskriver seg selv som en guttejente med feminin touch. Hun bestemte seg tidlig for å gå i pappas fotspor og bli bilberger. 16 år gammel traff hun mannen i sitt liv og fikk sitt første barn som 17-åring. Så kom tre barn til.
– Jeg hadde ulike jobber fram til minsten var to år. Da satte jeg meg på skolebenken igjen, sier den driftige damen.
I løpet av høsten 2012 tok May Brit teoretisk eksamen og sertifikatene som kreves for å kjøre store biler. Hun har jobbet i både Falck og Viking. May Brit elsket å være bilberger.
– Jeg fikk lyst til å prøve hvordan det var å kjøre de store lastebilene, ikke bare berge dem. Da Hoyer Norway tilbød meg jobb, slo jeg til.
I mai 2018 begynte hun som tankbilsjåfør.
Tok ikke ulykken på alvor
Hun likte jobben, og mandag 9. juli sto May Brit med 41.000 liter marine diesel i tankbilen på fergekaia i Sandefjord. Alle prosedyrer ble fulgt, men noe gikk likevel galt. Hun fikk diesel sprutet over brystet. Tankbilsjåføren skvatt og gispet, og May Brit fikk dermed diesel i munnen også.
– Jeg var redd for at dieselen kunne etse på huden og rev av meg klærne til jeg sto i truse og BH, sier May Brit og ler.
Hun syntes det var flaut å stå der i bare undertøyet og kjørte til mannens jobb. Der hun fikk dusjet og skiftet. Re-kvinnen vasket hud og hår med blant annet Zalo, men ble ikke kvitt lukta.
– Skuta var lekk som ei sil, og snart hadde alle hørt at jeg hadde virret nesten naken rundt på kaia i Sandefjord, sier hovedpersonen og ler. Så blir hun alvorlig igjen.
– Dessverre utviklet dette seg til noe langt mer alvorlig enn en god historie. Både ledere og kolleger har vært omsorgsfulle hele veien.
Vil leve for barna
Utover kvelden følte May Brit seg dårlig og trodde hun brygget på influensa. Tirsdagen forløp som en ordinær arbeidsdag, bare med smerter i brystet. Onsdag morgen var hun tilbake på fergekaia, og alt gikk etter boka.
Men May Brit opplevde stadig mer smerter. Hun ble kortpustet og klarte knapt å snakke. Sjåføren måtte kaste inn håndkleeet, kjørte hjem og la seg i senga.
– Jeg tenkte at jeg kom til å dø hvis jeg ble liggende og dro på legevakta. Da hadde jeg begynt å bli blålilla på lepper og negler. Oksygenmetningen min var lav, og jeg ble innlagt, sier May Brit nøkternt.
Ektemannen fikk en seng på rommet, og legen sa de ikke kunne love ham at kona ville overleve helga.
Da May Brit hørte dette, skapte hun sitt eget mantra. Det har hun levd etter siden:
– Det er jeg som skal bestemme om jeg skal dø eller leve. Og jeg vil leve, sier firebarnsmoren.
Det ble tøffe dager. May Brit hadde flere pustestopp og trengte pustehjelp. Det var diesel i begge lunger. Hun fikk diagnosen kjemisk lungebetennelse. Etter 14 dager ble hun utskrevet.
Veien mot aksept
Mens hun prøvde ut restarbeidsevnen, var yrkessjåføren delvis sykmeldt, gikk på AAP og ble gradert ufør.
– Da jeg var på rehabiliteringssenteret AiR i Rauland i slutten av 2019, lærte jeg endelig å sette foten ned og si nei, forklarer May Brit.
2022 ble et hardt år. May Brit maktet ikke en gang en liten, tilrettelagt jobb. Samme året fikk faren kreft og døde. Pappajenta følte hun kjempet en ensom kamp – selv om ektemannen var en stor støtte.
Da May Brit fikk ny fastlege i 2023, ble det imidlertid fart i sakene. Hun ble henvist til en arbeidsmedisiner på Ullevål sykehus. Der fikk hun diagnosen kronisk tørr pleuritt, som er en betennelse i brysthinnen. Tilstanden er svært sjelden og kan ikke sees på røntgenbilder.
For tre uker siden ble May Brit definert 100 prosent ufør.
– Jeg har lært meg å snu det negative til det positive. Når barna kommer fra skolen, er jeg hjemme. På gode dager strikker jeg, og på enda bedre dager får jeg kanskje besøk av en venninne, sier May Brit.
– Jeg har kroniske smerter og sover mye, men smerteplasteret tar toppene.
May Brit deler både opp- og nedturer i sosiale medier. Håpet er at andre uføre skal slutte å kjenne på skamfølelsen. Hun poengterer at det er strenge regler hos Nav og at knapt noen ønsker å være så syke at de faller utenfor arbeidslivet.
– Jeg gir heller aldri opp håpet om en mirakelmedisin. Dukker den opp, finner du meg nok som bilberger igjen, avslutter May Brit med et stort smil.
