I dag presenteres ny forskning om digitale seksuelle overgrep mot barn og unge. Fenomenet er omfattende og økende.
– Stadig nye teknologiske utviklinger i kombinasjon med at flere barn deltar på den digitale areaen medfører en rekke utfordringer tilknyttet seksuelle overgrep. De som skal passe på barna; foreldre, lærere, helsetjenestene og andre sosiale tjenester, mangler ofte kunnskap om barns bruk av digitale medier. Da er de heller ikke bevisste barns utsatthet for seksuelle overgrep på den digitale arenaen, sier forsker og prosjektleder ved NKVTS, Per Moum Hellevik.
Utbredt fenomen
Digitale seksuelle overgrep mot barn og unge omfatter et bredt spekter av handlinger, fra uønsket deling og spredning av seksualiserte bilder, til situasjoner som klassifiseres som voldtekt. Ti prosent av jentene og fire prosent av guttene har opplevd press eller trusler om å snakke om sex eller utføre seksuelle handlinger på nett eller mobil, viser data fra Ung i Oslo 2021. Nesten én av tre jenter og én av 10 gutter har mottatt uønskede forespørsler om å snakke om sex på nett eller mobil eller å utføre seksuelle handlinger.
I 2020 videresendte Kripos 3715 saker om digitale seksuelle overgrep til etterforskning i politidistriktene rundt om i landet.
Like alvorlig som fysiske overgrep
– Mange fornærmede har forklart om nedstemthet, søvnproblemer og konsentrasjonsvansker og problemer med selvbilde og angst i etterkant av overgrepene. Noen har også utviklet post-traumatisk stresslidelse, depresjon eller de har begynt med selvskading, sier Hellevik.
I likhet med seksuell vold og overgrep generelt, kan tendensen til å legge ansvar på de utsatte være med på å forverre negative konsekvenser.
Utsatte er ofte redde for å fortelle om saken til familie og venner. I mange tilfeller har de fornærmede selv utført handlingene som er grunnlaget for domfellelsen, noe som oppleves som ekstra skambelagt.
– Vi ser at barn og unge som utsettes for digitale seksuelle overgrep kan oppleve å bli påført skyld for det som har skjedd. Utsatte for digitale seksuelle overgrep har aldri skyld i dette. Ansvaret for overgrepene ligger alltid hos utøver, understreker Hellevik.
Udekte hjelpebehov hos overgriper
Funnene i rapporten peker på et udekket hjelpebehov hos personer som begår, eller står i fare for å begå, digitale seksuelle overgrep. Det finnes tilbud til denne gruppen, men det er uklart om disse tilbudene er tilstrekkelige for å møte det behovet som eksisterer. Dette gjelder også hjelpetilbudet rettet mot barn og unge med skadelig seksuell atferd.
Hellevik forteller at utøverne kan ha ulike psykiske og fysiske helseutfordringer, opplevd mobbing og andre oppvekstproblemer, sosial isolasjon og økonomiske vanskeligheter.
– Utøvelse av digitale seksuelle overgrep er ofte assosiert med en rekke andre problemer i personens fortid og nåværende livssituasjon, og mange uttrykker et stort ønske om, og behov for, hjelp, sier Hellevik.
Hjelpeapparatet mangler kompetanse om unge overgripere
Nesten 8 av 10 behandlere i psykisk helsevern for barn og unge (BUP) har hatt saker med elementer av problematisk og skadelig seksuell atferd siste året. En fjerdedel av terapeutene har vært bekymret for at pasienter har utøvd problematisk seksuelle atferd under behandlingsperioden.
– Samtidig er det kun 16 prosent av terapeutene som opplever å ha den kunnskapen og de verktøyene de trenger for å følge opp og tilby effektiv behandling, sier Hellevik.
Krever innsats på alle samfunnsnivåer
Forebygging og forhindring av digitale seksuelle overgrep vil kreve prioritering på politisk nivå, hos politiet og påtalemyndigheten, og at foreldre og foresatte involverer seg i barnas aktivitet på digitale arenaer.
– Den digitale arenaen er, og vil fortsette å være, en arena for sosialt samvær, for utvikling og utprøving av identitet, seksualitet og intimitet. Det er vår oppgave som samfunn å sikre at barn og unge i så stor grad som mulig kan leve sine digitale – så vel som sine fysiske – liv på en trygg og positiv måte, sier Hellevik.
Rapporten er skrevet på oppdrag fra Justis- og beredskapsdepartementet, i samarbeid med Velferdsforskningsinstituttet NOVA ved Oslo Met.
