NVE behandler nå en konsesjonssøknad om solkraftverk på Barkåker, og inviterte torsdag til befaring og folkemøte, der innbyggerne fikk si sin mening. Solgrid, som er firmaet som vil bygge, orienterte om prosjektet.
Tekst: Benjamin Myklebust Rød. 2. kandidat MDG
Stemningen på folkemøtet tyder på at de fleste av de oppmøtte er negative til solparkplanene. Det er ikke så rart – det er lett å være imot, for de færreste av oss har lyst til å bytte ut turstiene våre med bålplasser, sopp og bær for en solpark. Vi i MDG har også landet på at vi er negative til dette prosjektet, vi ønsker oss først og fremst solparker på grå arealer som næringsområder, langs motorveier, eller på tak. I Tønsberg kommune har vi tatt til orde for at kommunen må installere solceller på våre egne tak. Det er med på å verne dyrket og dyrkbar mark fra press om nedbygging. Men la meg likevel fortelle hvorfor det også er vanskelig å vende tommelen ned.
For vi står midt i en klimakrise, og en naturkrise. Naturen er under press fra hyttebygging, boligbygging, datasentre og veibygging. På toppen kommer klimaendringer, som påvirker hvor våre dyr og planter trives, og fremmede arter kommer til.
Vi må kutte mye i våre klimagassutslipp og omtrent halvparten av norsk energibruk er fossil. For å gjøre noe med klimagassutslippene våre trenger vi å spare energi, men vi trenger også mye ny fornybar kraft, og det raskt. Det er vanskelig å se på at vi gang på gang tolererer at myr og skog bygges ned for vei og hytter, men at fornybarprosjekter blir nedprioritert.
Med det bakteppet er det vanskelig å være ensidig negativ. Vi må sannsynligvis tåle å se solparker og andre energiprosjekter i framtida. Jeg vil nødig være den som ønsker fornybar energi, bare ikke akkurat her hvor jeg bor.
Jeg lander likevel på at jeg er negativ til dette prosjektet fordi vi kan og bør klare å finne arealer som er bedre egnet, både av hensyn til dyreliv og natur, og også for folk som trenger naturopplevelser i sitt nærområde. Men jeg er urolig for om vi klarer å finne de gode prosjektene på hus- og industritak, på nedlagte grustak og parkeringsplasser fort nok.
Her har vi alle et oppdrag hvis vi ønsker fornybar energi, bare ikke på Barkåker. Som privatpersoner kan vi se på vårt eget tak og få sol på taket hvis vi kan. Som kommuner kan vi peke ut arealer som egner seg og kanskje utvikle offentlig-private samarbeid for å realisere prosjekter. Solparkaktørene må utvikle nye måter å prioritere hvilke områder de søker om å bygge på. Og vi som samfunn må kanskje belage oss på å betale for de beste prosjektene, gjennom støtteordninger eller strømpris. For vi kan betale for energi, men valutaen kan ikke være natur.
